I gamle dager

I gamle dager. Da var dagene liksom litt som de gamle er nå. De var unge da,og husker nok tiden som sin ungdomstid. Jeg var bare ett lite virus, molekyl eller bare ett vindpust. Var ikke påtenkt engang. Jo planen var nok der inne et sted i tankene. Så kom tiden min. Min tid . Ja den jeg lever nå. Tiden da jeg kom ,er gammel nå. Det er lenge siden det . Fordi planen var der et sted, er jeg her nå og hos deg. Din vei kom nær min vei. Nå har våre veier møttes. Planen var der nok, godt skjult bak tykke gardiner. Ingen visste hvor det bar. Far og mor og med sin kjærlighet til hverandre. Skapte barnet, men planen fulgte ikke med. Den kom til etter hvert. Men det ble kanskje ikke slik som tanken var. Likevel ble det helt som det ble. Du ble deg og jeg ble meg. Helt perfekt. Som om det var en plan likevel . Vi er jo her nå. Jeb 30.12.10

I landet der engler daler ned i det skjulte.

Det har blitt meg fortalt en historie om et barn. Det var en pike, hun hadde utrolige evner.Hun så det som ikke var synlig med det blotte øye. Derfor ble hun kalt Oslojenta og landet hun bodde i het NOERGELIG. Regjeringa og biskopene i landet fikk høre om dette utrolige barnet med de utrolige evnene. Det ble derfor holdt møter og fjernsynsprogram om henne, der det ble diskutert i det lange og brede. Det ble også koblet inn militæret og politiet, for alt som var utrolig er ikke trolig, og var derfor ulovlig. Derfor ble det besluttet at hun måtte finnes og troliggjøres. Det ble hengt opp plakater og utlovet belønning for informasjon som kunne føre til at hun ble funnet. Fordi Oslo var et stort sted og det bodde mange mennesker der, var dette ikke lett. Over alt der de lette kunne de ikke se noe til Oslojenta. Det var derimot noen som hadde hørt noe om noen som hadde sett noe. Disse menneskene ble det også lett etter, men alle var som sunket i jorda. Det ble også lett i luften for sikkerhetsskyld ,for en kunne aldri vite hva de hadde sett de som hadde sett noe. Det var noen som hadde sett noen som hadde hørt noe ,som de hadde hørt av andre, at Oslojenta hadde sagt. Hun hadde visst sagt at hun trodde på engler. Disse var heller ikke synlige og derfor for utrolig til å være sant ,derfor også ulovlig og måtte troliggjøres de også. Dessuten kunne englene være en fare for flytrafikken. Til og med barna ble redde for at noen engler kunne titte inn gjennom vinduene på soverommet deres om kvelden. Alle plakater og bilder av engler ble dessuten forbudt og måtte tas ned av veggen selv om disse var synlige og hadde hengt på veggen i mange hundre år. Barna ble også redde for å snakke om engler og det ble forbudt å lage papirengler til jul. Julenisser og andre nisser kunne derimot lages og snakkes om i lange baner … Til slutt bestemte alle menneskene i Noergelig at de skulle reise til Oslo for å hjelpe til med å lete. De samlet seg utenfor Stortinget og statsministeren kom ut for å planlegge letingen. Han holdt en liten tale også, for han visste om et sted som het Soria Moria. Hvis noen trengte å varme seg litt kunne de bare gå dit, sa han. Han forklarte veien og det var bortenfor sol og bakenfor måne, ca. tre kvartaler bortenfor Stortinget. Deretter gikk han inn på Stortinget igjen for å planlegge andre ting. Alle begynte å lete over alt men ingen fant noen ting i det hele tatt. Det ble heller ingen som ble tatt for å ha sett noe mistenkelig. Til slutt ble det mørkt og kaldt i byen. Noen ble kalde, sultne og veldig ergelige. De ville finne Soria Moria for å varme seg litt, og begynte å gå oppover gata den veien statsministeren hadde sagt. Når de kom ca. tre kvartaler oppover gata fant de et stort hus i en stor park. Det var sikkert Soria Moria trodde de fordi der var det nok plass til alle Noergelige menneskene. Den største av alle sammen gikk bort til døra for å banke på. Bank, Bank, Bank ….! Da kom det en vakt bort for å spørre hva det var. ”Vi har kommet hit til Soria Moria for å varme oss litt,” sa det store ergelige mannen.”Da har dere nok kommet feil,” sa vakten. ”Nei, det tror jeg ikke,” sa den kalde, sultne, slitne og enda mer ergelige store mannen. ”Vi har fulgt veibeskrivelsen som statsministeren har fortalt oss, og vi er helt sikre på at vi har gått rett.” ”Nei, det har dere nok ikke,” sa vakten, ”fordi dette er slottet der kongen, dronningen, prinsen og prinsessa bor. ”Jeg holder vakt her for at ingen skal komme inn. Dessuten så tror jeg statsministeren har fortalt om et sted som ikke finnes i virkeligheten. Soria Moria er bare et eventyrslott og finnes ikke i virkeligheten.” Da ble de ergelige menneskene enda mer ergelige når de forsto at de hadde blitt lurt. De gikk tilbake samme vei de hadde kommet og banket på døra til Stortinget. BANK, BANK, BANK,BANK … Ingen kom ut. Alle vinduene var igjen og alt lys var slukket også. Dette gjorde alle enda mer ergelige enn de hadde vært før. Sultne, slitne, kalde og ergelige gikk de hjemover. Noen mot Vestmarka, noen mot Østmarka, og noen mot Nordmarka. Alle sammen gikk de og småpratet om det de hadde opplevd. De hadde en STERK følelse av at de hadde blitt lurt og ført opp i STRY. Selv om ikke alle forsto hva STRY betydde var de helt sikre på at det var det de hadde blitt. Derfor gikk de hjem enda mer ergelige enn de noen gang hadde vært noen sinne. Ja, så SINNA var de Noergelige menneskene at de bestemte seg for å slutte å kalle seg for Noergelig. Nå ville de heller bli NORSINNA! Derfor ble det sendt bud på Kongen for å søke om nytt statsborgerskap. De ville heller ikke ha en statsminister som snakket om et slott som ikke er virkelig. Derfor ville de velge en ny. Alle var enige; SINNA, sultne og kalde gikk de med trauste skritt hjemover til husene og hyttene sine. Nå var det dessuten snart jul også, og derfor bestemte de seg for å døye med å søke Kongen om nytt statsborgerskap og valg til etter jul. Tiden gikk men de ble ikke mindre SINNA av den grunn. De var helt bestemte på hva de ville gjøre og tro på. De ville tro på det de trodde på, dermed BASTA. NISSER og JULENISSER hadde bodd i landet i alle år, og alle var helt sikre på at de var virkelige. De hadde også hørt om en mann som ble kalt SNÅSA MANNEN. Han kunne helbrede andre så han var grei og det kunne være greit å ha noe å tro på. Historien om reisen til Julestjerna tror de også på, fordi den er på film. Alle ser den på fjernsynet og Dvd. Det er virkelige greier og bare må være med for å få julestemning. Dessuten følger alle med på den store krimgåten i årets julekalender fra Donald Duck & Co. Det store spørsmålet alle er opptatt av er hva B-gjengen gjorde den natten julestjernen forsvant? Om det finnes engler er det ingen som tør spørre om en gang. Det er tabu. Barna er selvfølgelig helt enig med foreldrene sine at engler ikke finnes. I alle fall nesten alle. For et sted i en liten hytte i Nordmarka, bor det derimot en liten gutt som vil prøve å finne ut om det virkelig finnes engler. Han er ikke redd for verken mørket, kulden eller om det finnes noe utrolige ting i verden. Han ville gå ut i verden for å finne ut mer om dette og for å lete etter Oslojenta. Han spør så pent om å få lov av foreldrene sine først. Faren sier at det har han nok dessverre ikke noe tro på at han vil greie, men kanskje storebrødrene kunne greie det.”Du sitter jo bare ved peisen og graver i aska hele dagen.Dessuten er du ikke særlig gløgg heller fordi du tror på alt mulig rart.”Sier han. Men dette var ikke nok til å stogge den lille iherdige og optimistiske gutten. Dette skulle han nok greie selv, men hvis brødrene ville prøve så fikk de bare bli med. Allerede neste dag tok de fatt på den lange veien for å finne ut om det fantes engler, og kanskje de var så heldige at de traff på Oslojenta også. Brødrene hans var i alle fall helt sikre på at de skulle lykkes med dette og gikk trøstig av sted. Lillebror diltet etter så godt han kunne. Han så så mye rart på sin vei som han tok med seg i sekken sin. ”Hva skal du med det da?” spurte de. Gutten sa som så at: ”Jeg har sånt å føre så kan jeg vel føre det”, og puttet det ene etter det andre opp i sekken sin. Han ble også litt etter de andre to på veien, for sekken ble veldig tung av alt han fant. Han brydde seg ikke noe om hva brødrene sa og han tenkte for seg selv at han godt kunne gå alene han. Han var ikke redd for verken tusser, troll eller julenissen for den saks skyld. Jule-nissen trodde han ikke noe på. ”Jeg veit hvem det er som kommer som en utkledt klovn hver jul jeg,” sier han til seg sjøl. Han tenker heller på de virkelige tingene som opptar ham. Fuglene som synger så fint og som flyr fra tre til tre. Vinden som sender snøkrystaller ned fra trærne i et fint dryss over kinnet, og den vakre naturen med spor etter elg, hare og rev som krysser hans vei. På himlen kan han også se stjerner og månen som kaster et fint lys ned på marken. Sjøl om det begynner å bli mørkt er han ikke redd. Nå begynner han også å nærme seg Oslo. Det kan han se av alt lyset som skinner fra byen over grantoppene. Snart er han framme og letingen etter Oslojenta kan begynne. Da får han se en stor skikkelse foran seg. Han ser det er en mann, men han er ikke kledd som alle andre. Hvem er du?” spør gutten. ”Jeg er erkeenglen Michael,Jeg er her for å passe på deg og gi deg styrke.” Hvordan kan du greie det? spør gutten. ”Jeg har vært med deg hele tiden, men det er ikke alltid at jeg blir sett. Derfor er det mange som ikke tror at jeg finnes.” Ja det vet jeg, sier gutten. Det er nesten ingen som tror at engler finnes hos oss. De vil i alle fall ikke innrømme det. Ja, det tror jeg kanskje er riktig, sier englen. Jeg skal fortelle deg litt mer om oss engler og hvordan vi kan være til hjelp for menneskene, fortsetter Michael. Selv om læreren hjelper deg med matten på skolen, må du selv lære deg reglene, og regne det ut. Det samme er det med hjelp fra oss engler også. Det er vår oppgave å løse problemer og situasjoner. Selv om dere mennesker får hjelp, er det ikke en gang sikkert at dere tar den imot. Deres egen frie vilje kan ingen ta fra dere. Tusen takk for at du er hos meg, ” sier gutten. Jeg er på vei til Oslo for å finne Oslo-jenta. Kan du hjelpe meg med det? Ja, det kan jeg gjøre, sier Michael. Bare følg meg. Så gikk gutten etter Michael helt fram til der hvor Oslojenta var. Brødrene sine så han ikke noe mer til den dagen. Når han kom fram tok han ut alt han hadde i sekken sin. Dette ga han til Oslojenta. ”Det er den fineste presangen jeg har fått noen gang!” sa hun og ga ham en god klem. ”Jeg vet at du har funnet veien med litt hjelp av Michael, men du har et stort mot som kom, sjøl om ingen trodde på deg. Jeg er stolt av deg!” Gutten ble så glad for at han hadde greid å finne Oslojenta og at han traff Michael på veien. Nå ville han ut i verden for å søke lykken for nå hadde han fått nytt mot. Han ville ikke tilbake til Norsinna igjen ,men ville prøve å finne statsministeren for å fortelle om sin opplevelse først. Han ville gjerne fortelle ham om hva engelen hadde sagt til ham. Kanskje han også tar imot hjelpen fra Michael, slik at han og hele regjeringa kommer helt fram til Soria Moria og at alle i landet blir GLADE igjen. Tiden gikk og statsministeren tok imot hjelpen fra Michael. Det ble også bestemt at landet skulle skifte navn til NORDIGLAD nå som alle folka i landet hadde blitt GLADE igjen. Det ble også lettere for å være Oslojenta nå når selveste statsministeren trodde på at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi vanligvis kan se med blotte øyet. Det er kanskje bare slik en kan finne veien til SORIA MORIA? Snipp, Snapp, Snute. Så var eventyret ute. Jeb. 11.12.2010

Flaskepost

Flaskepost. Veien hit har vert en lang reise. Store bølger og strie strømmer. Opp på høye topper og ned i dype daler. Blitt kastet rundt i virvler blant store steiner og svaberg. Likevel er flasken hel og korken tett. Papiret er fortsatt tørt og bokstavene lesbare. ” Livets vei går ikke rett frem ,men i en stor sirkel” Jeb 11.12.10

Den gode jul

Når det nærmer seg jul ønsker vi hverandre god jul! At noen ønsker oss en god jul er godt å vite, men det er ikke sikkert at det blir slik. Kanskje det er noen som mener at jula er en vanskelig tid og derfor ikke ønsker den skal komme i det hele tatt? Kanskje du mener at det bare er mas og styr med julen? Kanskje du ikke greier å glede deg fordi det er så mye krig og uro i verden? Litt mer fred kunne vi ha trengt. Ja,men hva gjør vi selv for å få mer fred i oss og rundt oss? Vi kunne for eksempel prøvd å tatt det litt mer med ro. I saktere tempo kommer alt litt bedre frem.Jeg tenker på alt som vi "må"gjøre før jul og hvorfor vi "må" gjøre det. Er det egentlig nødvendig? Jeg har mange ganger lurt på når jula egentlig kommer og hva som gjør at den kommer fortere og fortere år for år? Alle veit at Jesus ble født den 24 Desember. Den dagen flytter seg ikke. Ikke stedet heller. Det var i Betlehem ,i en stall og i en krybbe. Alt var i enkle kår. På den tiden tok alt mye lenger tid enn nå. De tre vise menn kom med gaver. De måtte antakeligvis skynde seg fordi de hadde lang vei å gå men de kom frem tidsnok likevel. Det virker som Det å kjøpe gaver for at alle skal få noe er vel noe nytt? Det var bare Jesusbarnet som fikk gaver. Barna trenger gaver for at de skal få en god start på livet. Alle ønsker barna alt godt. Men ikke Herodes . Han ville drepe Jesusbarnet fordi han var nok sjalu .Det er lenge siden. I dag er det annerledes å være barn. Hvis et barn får mer enn et annet kan de bli sjalu på hverandre. Derfor prøver vi voksne å være rettferdige. Er det rettferdig å gi like mange gaver og for like mye penger til alle barna i en søskenflokk? Jeg tror ikke det. Jeg mener at gaven bør være noe som barnet trenger. Vi har alle forskjellige behov. Jeg tenker at vårt behovet endres etter omstendighetene rundt oss. En ting kan ikke dekke mer en ett behov om gangen.Omstendighetene endres hele tiden. En omstendighet helt fri for forstyrrelser utenfra kunne kanskje være en fin gave å gi barnet. Kanskje et sitteunderlag med påskrift. En sjelden mulighet! Ute uten mobiltelefon! Jeg lurer på hvordan det ville ha vært hvis Jesus hadde blitt født under andre omstendigheter og hvilken gaver han hadde fått da? Tenk om han hadde blitt født 2010 år senere og kommet til Norge? Kanskje han ville ha blitt født i en taxi fordi det nærmeste sykehuset var nedlagt? Hvis foreldrene ikke hadde hatt penger å betale for turen, ville de antakelig blitt kjørt rett tilbake til asylmottaket. Der ville de nok hatt problemer med Storberget ,utenriksdepartementet og Nav. Kanskje de måtte søke tilflukt i en kirke etter hvert? Det er sannsynlig at de kom fra Sverige, Finland eller Polen. Mange snekkere søker lykken i Norge og slik var det kanskje også for Josef fordi han var arbeidsløs i hjemlandet.Han trengte jobb for å forsørge familien sin derfor dro de sikkert til Norge. Det var sikkert ikke lett for Maria heller . Hun var antakelig sykepleier. Begge ville nok fått seg arbeid og arbeidstillatelse etter hvert ,men barnehageplass til Jesusbarnet ville blitt verre å få. Like vanskelig ville det nok vært å få et sted å bo……. Kanskje de hadde bodd i en hytte uten innlagt vann og uten vei helt frem? De tre vise menn hadde nok funnet frem likevel. Kanskje de kom med sekken full av duppeditter slik at gutten kunne komme på nett? Ja slik kunne det kanskje vært. Resten av historien ville helt sikkert ikke blitt bedre etter hvert som Jesus ble eldre. Det er mulig at han ville blitt stemplet som et ”problembarn” i og med at han ikke var som alle andre. Kanskje han hadde blitt kamerat med Gelius også. Nei,huff! Jeg overlater til deg og din frie fantasi i å spekulere i hvordan historien kunne blitt videre………. Tilbake til nuet.Det er ikke alt vi kan forutse. Vi kan bare gjøre så godt vi kan utfra de forutsetninger vi har.Å reflektere er en gave. Vi kan faktisk bli klokere av å tenke og det igjen kan gi oss alt det vi vil ha, men vi må begynne der vi er. Vi må begynne her og nå, men vi må ta lærdom av fortiden. Jeg tror faktisk vi hadde bedre tid før, selv om vi hadde mindre av den. I min barndom arbeidet de fleste på Lørdag og jeg kan huske at mange også arbeidet på julaften. Jeg har også arbeidet på Lørdag, Søndag, jul, påske og i sommerferien. Jeg trivdes i mitt arbeid. Tid og lykke er derfor vide begrep. Jeg tenker at lykke er noe vi har og ikke noe vi lett får, men det er noe man opparbeider seg over et tidsrom. Min tanke er at hvis vi ikke er lykkelige før jul blir vi ikke lykkeligere av julefeiring eller av julegaver heller, men det går an å snu fokus. Se på de nære ting vi allerede har og ikke det vi ikke har. Jeg er sikker på at de fleste får en overraskelse.Det er slik å se i "forstørrelsesglass". De rikeste har ikke mest av det som koster mest. Kanskje det mest verdifulle er tanken, fellesskapet og opplevelsen? Tips for en gave er dermed gitt. Den kan være et dikt, en opplevelse sammen med, eller bare litt av din tid. Vær rik du også! Dette er min gave til deg; noen tanker, refleksjoner og noen sitater om tid,lykke og rikdom. Håp om Den gode jul! "Ta deg rolig tid til å være lykkelig. Tiden er ingen motorvei mellom vuggen og graven, men plass til å parkere i solen." Phil Bosmans "Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker." Aristoteles Jeb 10.12.2010

Heldigvis

I taket over ovnen henger de.. Engler og stjerner så fine. Minner om alt som er godt på denne jord. Ikke vet jeg om alt enda, heldigvis. Når varmen stiger opp Snurrer de rundt og rundt. Minner om en svunnen tid. Ikke vet jeg om all tid, heldigvis. I skinnet fra lyset blinker de.. Har litt av livet med seg i sin bane. Kommer likevel ikke noe sted. Jeg vet noe om det nå ,heldigvis. Nå når juletid nærmer seg. Husker jeg det som var bra. Det var før det. Lenge siden også. Nye tider kommer,heldigvis. Gir slipp på det gamle.. Lar noe nytt få plass . Lar tankene gå inn i nye baner. Heldigvis. Jeb 08.12.10

Håp

Ord fra noen som sliter og som vil gi noe til andre. En historie fra en ung jente med håp: “Man kan ikke forandre fortiden, men til en viss grad bestemme fremtiden. Forestill deg at du har en bok. Den er helt tom. Ingen ord er skrevet i den. Helt blank. Du skal skrive den boka. For den boka er livet ditt. Det er deg og ditt liv. Din fremtid. Det er DU som skal fylle inn ordene. Og når ordene er skrevet ned så kan du ikke viske dem bort. Men du kan skrive videre, og ta lærdom av det som burde vært skrevet annerledes”. Håp. Det er en utrolig overlevelsesevne som vokser frem i jammerdalen. Her er det grobunn for spirer som strekker seg helt opp til lyset. Mens røttene ennå ikke har funnet veien til god jord, fortsatt på leting i skrinn grunn med mye grus. Noen røtter og plantedeler er skadet for alltid. Likevel utvikler det seg nye røtter og som finner nye veier å lete. I blinde? Livskraften. Er det en urkraft som vokser frem? Det er først når spiren når lyset at behovet for næring blir så sterkt og lengselen blir så stor at den overdøver smerten. Eller er det slik? Selv begynner jeg å bli gammel og litt hard i veden. Mange sår og arr har jeg fått, men de har grodd. Sporene er der likevel for å minne meg på min manndomsprøve. Jeg reflekterte ikke over smerten sårene gav en gang. Var så opptatt av å arbeide den gang. Hekken skulle ned selv om den hadde vokst seg kjempehøy…. Nå sitter jeg her å kjenner smerten fra lidelsene. Har tid til det nå og den kommer fordi den må ut. Hodet glemmer ,men kroppen husker hver minste rift. Dette var jo også i sin tid en skade på selve skaperverket . Jeg har jo også vært en slik uskyldig knopp. Det ser jeg nå når jeg leser slike ord som blir skrevet for å trøste og å gi håp . Jeb 02.12.10

EN DRØM

DRØMMEN I drømmen så jeg utveier. Følelsen av mestring. Følelesen av glede. Jeg så meg sammen med en lærer. Han avbrøt meg hver gang jeg åpnet munnen. Av gammel vane ble jeg taus….. Om igjen og om igjen. Han ville gå og jeg fulgte etter. Jeg bare måtte si ifra. Dette finner jeg meg ikke i. Da jeg så hans reaksjon forsto jeg hvorfor. Hans kunnskap var tuftet på teori og studier fjernt fra den virkelige verden. Det er ikke rart han ble redd for virkligfheten og å lytte til andres synspunkt. Han gråt og følte seg fortapt fordi alt han trodde på ikke lenger var en sannhet. Hva skulle han lære bort da? Begynne helt på nytt? Hvis jeg treffer ham igjen skal jeg berolige ham å si: Lyttt til dine elever . Da begynner din kunnskap å gro og du kan gi av et mangfold. Jeb 30.11.10

TIDEN

Tiden…. Ja den kan renne ut i sand….. Bare gå videre , dag-natt-dag-natt Den kan ikke stoppes ei heller temmes. Den lever sitt eget liv. Jeg lever mitt. Jeg kan bruke tiden selv eller la andre få litt av min. Jeg kan gjøre noe ut av den. Noen ganger ,ofte ,sjelden. Jo tiden det er et relativt begrep. Lang tid,kort, fort, for fort. Sakte også. Men ikke stoppe. Bare være her, sammen eller alene. Stunden i Øyeblikket ,Gleden av å være her og nå. I vakkert landskap eller fanget av noe vakkert og fint. Alene eller sammen, bare være. Høre stillhenten eller tenke egne tanker. Noen ganger er det all right. Andre ganger helt jævlig. Stritter ikke i mot men lar tankene ta meg med ut på reise. Helt stille høre pusten og hjertet som slår. La kroppen være med uten anstrengelse .Kjenner varmen som sprer seg i bølger gjennom kroppen. Som i en båt på havet.Bare være med mot ukjent mål. Så lenge det varer…… Jeb 26.Nov 2010

Når jord og himmel møtes? Noen ord til ettertanke…. I sorgen etter å ha mistet noen vi er glad I og gleden over at vi er en del av noe større: Do not stand at my grave and weep, I am not there, I do not sleep. I am a thousand winds that blow. I am the diamond glint on snow. I am the sunlight on ripened grain. I am the gentle autumn rain. When you wake in the morning hush, I am the swift, uplifting rush Of quiet birds in circling flight. I am the soft starlight at night. Do not stand at my grave and weep. I am not there, I do not sleep. (Do not stand at my grave and cry. I am not there, I did not die! Mary Frye (1932) Fritt oversatt av Jens Erik Bergh(2010) Når vi våkner om morgenen og våre tanker er fokusert på alt vi skal gjøre. Send en tanke ut i vinden om alle de som har forlatt denne lille jordkloden i vårt store univers og som fortsatt er i elimentene som omkranser oss. I vinden som treffer vårt kinn,når snøkrystaller glitrer som diamanter ,solskinnet som treffer bladene som gror,det lette høst -regnet ,skinnet fra stjernene og lyden av fuglene som synger og synet av de lekende flyvekunnskapene de viser med mirakuløse sirkulerende bevegelser i luften. Alt dette er der for oss og for at vi ikke skal glemme at vi også er en del av dette. Pappa ,sønn,og bestefar Jens Erik

Handling

Handling. En sten ligger tungt ved mitt hjerte. Den kom frem på min vei. Først var det bare en liten del som var synlig. Og ikke til hinder for ferdsel. Etter hvert ble den stadig mer synlig og noe måtte gjøres. Å flytte sten er tungt arbeid og krever list og kløkt. I løpet av livet har jeg fått erfaring med det. Tålmodighet og iherdighet bringer meg stadig videre mot nye utfordriger. Når en stor sten skal flyttes må den løsnes fra grunnen. Først fra den ene siden så fra den andre. Nye perspektiv kommer frem, og nye muligheter kommer til syne. Min farfar var jord og stenarbeider og jeg lærte mye av ham. Lite visste jeg da om at denne kunnskapen handlet om livet. Å gjøre ,høre og se. I handling da ser jeg hva jeg er god for. Selvfølelsen gir meg stryrke og jeg kan gå videre med stolthet. Jeb 2010-09-23

Takk til naturen.

Takk Til NATUREN.

Takk til Grana for din skygge og lune favn. I solskinn beskytter du din stamme med dine greiner fra topp til tå. Du gir meg en følelse av trygghet og gir ly for vær og vind .

Takk til Bjørka med din hvite ,rene og pene stamme. Du skinner så fint på min vei langs bekkens løp mot vannet, i trange mørke daler  og høye topper.

Takk til Furua så maiestetisk og stolt. Du er sikkert gammel og klok der du står på en bakketopp å speider ut over horisonten. Du gir meg livskraft og visdom på min vei  videre inn i fremtiden.

Takk til gresset ,kratt og lyng som stryker meg lett over leggen. Du viser meg vei  der stien går. Et strå som er bøyd eller tråkket helt ned har fortsatt livet i behold. Jeg bøyer meg dypt og bukker for denne beundringsverdige egenskap .

Når jeg møter maurstien innimellom granleggers skygge  Uten kart og kompass jeg finner veien og retning  likevel. Takk for deres iherdige innsats og beklager hvis jeg rotet det til. Som en kjempe jeg sto der midt i deres vei og travle hverdag. Følte meg ganske klønete og liten  likevel .

Når jeg kommer ut på bergknauser og karrig landskap skinner solen meg midt imot. Her er hver stein og stubbe verdifull som beskyttelse og grobunn for nytt liv. Ett individ eller biotop trenger sårt en nabo å lene seg til når tørke,vind og kulden trenger inn i de innerste livstrådene. Takk for forbildet dere gir til alle oss mennesker som strever og bare er opptatt med seg og sitt.

Ja jeg tenker ofte på dem av dere jeg har såret eller fortært i mitt virke og forvalter av naturens mangfoll og skatter. Hvis jeg kan gi noe tilbake av rikdommen dere har skaffet meg i form av opplevelser,ved og virke til min bolig. Disse ord er kanskje til liten nytte men minnene sitter dypt i meg ,lagret i lag på lag som årringer i et tre. Når tidens tann tærer på, da  dukker  de frem igjen like levende og nye som de små frø som spirer og er på ny vei inn i livets sirkel.

Takk for det.

Jeb 22.06.10