Håp

Ord fra noen som sliter og som vil gi noe til andre. En historie fra en ung jente med håp: “Man kan ikke forandre fortiden, men til en viss grad bestemme fremtiden. Forestill deg at du har en bok. Den er helt tom. Ingen ord er skrevet i den. Helt blank. Du skal skrive den boka. For den boka er livet ditt. Det er deg og ditt liv. Din fremtid. Det er DU som skal fylle inn ordene. Og når ordene er skrevet ned så kan du ikke viske dem bort. Men du kan skrive videre, og ta lærdom av det som burde vært skrevet annerledes”. Håp. Det er en utrolig overlevelsesevne som vokser frem i jammerdalen. Her er det grobunn for spirer som strekker seg helt opp til lyset. Mens røttene ennå ikke har funnet veien til god jord, fortsatt på leting i skrinn grunn med mye grus. Noen røtter og plantedeler er skadet for alltid. Likevel utvikler det seg nye røtter og som finner nye veier å lete. I blinde? Livskraften. Er det en urkraft som vokser frem? Det er først når spiren når lyset at behovet for næring blir så sterkt og lengselen blir så stor at den overdøver smerten. Eller er det slik? Selv begynner jeg å bli gammel og litt hard i veden. Mange sår og arr har jeg fått, men de har grodd. Sporene er der likevel for å minne meg på min manndomsprøve. Jeg reflekterte ikke over smerten sårene gav en gang. Var så opptatt av å arbeide den gang. Hekken skulle ned selv om den hadde vokst seg kjempehøy…. Nå sitter jeg her å kjenner smerten fra lidelsene. Har tid til det nå og den kommer fordi den må ut. Hodet glemmer ,men kroppen husker hver minste rift. Dette var jo også i sin tid en skade på selve skaperverket . Jeg har jo også vært en slik uskyldig knopp. Det ser jeg nå når jeg leser slike ord som blir skrevet for å trøste og å gi håp . Jeb 02.12.10