mandag 28. desember 2015

Avtrykk ( oversatt av footprint 24.07.11)

Ja, det er riktig! Virkelige venner setter avtrykk dypt i hjertet. Men det er mer! En god relasjon og god kommunikasjon kan skape en perle ut av ett lite sandkorn. Det er sjeldent og noen ganger vanskelig å oppdage, men hvis vi lytter kan vi høre perleordene og til og med finne dem i ett sekund av stillhet. Jeb 29.12.2015

søndag 27. desember 2015

Den myke

Det er ikke ofte jeg skriver overskriften først. Det er sjelden I dag er dagen for slikt tenker jeg. Jeg vet ikke hvilken retning det tar. Jeg har i alle fall et godt utgangspunkt En forankring og en rød tråd. Ja, jeg er myk, det er tråen men tanken er på kaffebønner,gulerøtter,egg, spinat eller persille. Når de blir kokt mister de fleste noe av sin form. Smaken blir annerledes. Fargen blir endret. Jeg vil ikke være en kokt gulrot resten av livet tenker jeg. Jeg vil ikke være den myke. Jeg vil heller drikke kaffe med deg! Jeb Med inspirarasjon i historien om gulerota, egget og kaffebønna.

Alt jeg har

Jeg har ingen ide` Jeg har ikke peiling. Jeg har ikke lyst Jeg har fått nok Jag har møtt veggen Jeg har følt avstand Jeg har fått motorstopp Jeg har fått punktering Jeg har fått gave Jeg har fått kake Men Jeg har ikke fått sparken Jeg har ikke gitt opp Jeg har ikke spist Jeg har ikke drukket Jeg har ikke røkt Jeg har ikke katt Jeg har ikke fugler på fuglebrettet Jeg har ikke fisker i dammen Jeg har ikke solgt prammen Jeg har ikke mer å si. JEB Fra tanker til handling

Tre sider av en sak

På den andre siden. På den andre siden av dalen , skinner det en lampe. Det er noen som har tent den. Det er kanskje noen som tenker det samme som meg i kveld. Det er kanskje en som sitter der å speider ut av vinduet sitt. På samme måte som jeg gjør nå. Jeg titter ut av mitt. Jeg får tankene til å løpe, hoppe og sprette. Det er min terapi, tenker jeg. Jeg er ikke alene, tenker jeg. Det er liv der ute, tenker jeg. Det er sorg, det er glede, det er sinne og depresjon. Tenk utover, sier jeg til meg sjøl. Utovertanker, utenfor hodet, utenfor rommet, utenfor huset, utenfor tomta. Utovertanker, mot den andre siden av dalen. Tenker ikke på den lange veien nedover. Tenker ikke på den lange veien oppover. Jeg flyr over på et sekund. Skikkelig uventet og impulsivt. Det behøver ikke planlegges. Det behøver ikke avtales på forhånd. Jeg sitter her og styrer alt sjøl, eller….. Det er kanskje ikke slik. Jeg tror ikke det. Utovertanker er ikke styrt dit. De kommer dit av seg sjøl. Det er på lek. Ikke noe som heter bra eller dårlig styring. Jeg bare gjør det. Den andre av tre Jeg vet at det finnes noe på den andre siden. Jeg har vært der. Det var ikke lenge siden. Jeg har opplevelsen friskt i minnet. Jeg har tankene om den. Det er nok slik at vi bare ser det vi ser på den siden av hodet vi har øynene. Den andre siden er som regel dekket av hår. Kanskje det er ørene som styrer når vi snur på hodet. Med lukkede øyne kan man høre mye. Til og med stillhet kan høres. Ja, jeg har hørt det. Jeg lurer på om oppmerksomhet sitter i hodet eller hjertet. Gjør du? Når kanonene smeller er det ikke til å unngå å se opp. Oppmerksomheten kommer frem fra skjulestedet sitt. Kanskje den gjemmer seg i magen? Det gjør i alle fall vondt i magen min når oppmerksomheten blir borte. Det gjør vondt i tomrommet . Det er mulig å høre lyden av den. En tomhetsfølelse og en tomhetsklang. Følelsen kommer sigende frem. Jeg reiser dit igjen. Nå skal jeg lete under overflaten. Det er der nøkken befinner seg. De underjordiske skapningene. Jeg setter meg på stubben og venter. Jeg tenker på eventyret om askeladden og de gode hjelperne. Fint at han traff på trollkjærringa da. Nr. 3 Jeg er ikke redd for spøkelser. De titter frem i sidesynet av og til. De befinner seg på et annet lag. På et annet oppmerksomhetslag kanskje? På dette laget er det bare en side av en sak tror jeg. Kjærlighetslyset skinner slik at alt synes. Ingen mørke flekker og underjordiske ganger. Ingen skarpe svinger og labyrinter med høye hekker. Jeg tror at det er slik. Det er det jeg tror på. På den andre siden av dette nivået lever vi nå. Så lenge det går …….. Jeb. 06.09.14

Helt uten regel

Uten regel En to tre, mere fjerde skal det skje. Deretter detter toøringen ner. Nå kommer den tredje. Fordi alle gode ting ere. Ikke alle, for jeg har e ikke i dag. Da mener jeg skrivekløa. Selvsagt er det ikke det. Det gjør bare så inn i granskauen vondt når jeg klør. Sikkert et åpent sår eller noe. Det sa sikkert doktoren hvis jeg spurte. Ikke mye hjelp å få. Jeg behandler det sjøl med tommerfingelregel nr. 1 Den andre og den tredje kommer sikkert etterpå. Men selvsagt er det ikke så lett. Det bare virker sånn litt på skrå. Selvfølgelig skakker jeg på hue. Slik bikkja gjør når jeg tar på lua. Han veit hva det betyr, alt det andre bare kommer som seg byr. Og det gjør det, bare ikke i dag. Fordi da blir turen kortere enn høna flyr. Og deretter dalte den neri skjulet. Fordi jeg husker godt at det var det englene gjorde. Eller varè ner i det skjultè?

På tur

På tur Det er absolutt ingen dag for takesprett og kalvehopp. Nei, dagen er tung som bly,FYYYYYYY. Nei og nei, det ble ingen sei, ikke i dag heller sa jeg. Søkke og snøre, nå detterù ikke neri mere ! Nerimere? Neimen sa jeg smør, Det sa gutten til a mor, når a halten om bord. Ikkeno snikksnakk, det sa lærer`n om bjellands hermetikktakk. Ikke veit jeg om no mer, fordi jeg blekke med på fler. Fikk vannskrekk fordi jeg tryna neri bøtta på dekk. Deretter varru vekk fordi skuta var lekk. Kanskje hu fikk nok og gikk i dokk? Turen blekke topp fordi vi fikk motorstopp. Ikke heng med kjakan, du kan bli med på en makan. Fint å reise på tur med deg, hei på deg!

Kåseri

Kåseri om Jenser`n Jeg er så redd for å gjøre feil. Det lærte jeg på skolen. Ganske tidlig i opplæringsloven min. Denne loven fikk jeg brukt for gitt. Kanskje jeg kan kalle den for den store Norges loven. Det er loven sin det sa læreren min og vi måtte gjenta hva han sa for å gjøre den til vår egen sa han. Jeg har senere forstått at det ikke var min greie og at det derfor umulig kunne være min lov. Nå tror jeg at jeg har mistet loven om tiltrekning også. Likt skal likt fordrive sier homøopaten. Jeg har fått smake denne medisinen. Jeg husker en gang at jeg fikk sure salte hermetiske plommer. Det funket på den måten at jeg ble mye verre og da virket det sa doktoren. Jeg ble bedre også men det var først etterpå. Det er mye som er rart og som det er vanskelig å skjønne seg på. Det er rart det også, i tillegg til alt det andre rare. Det virker liksom som om jeg lærer om nye rare ting og om rare finurlige kromspring etter hvert som tiden går. Kanskje jeg blir klokere også, men det må vi nok komme tilbake til ved en senere anledning. Nå er jeg nok i seer modus og i opplevelsestiden tror jeg. Kanskje jeg finner meg selv som en fossil klemt mellom plater av forstenet materiale om millioner av år? Kanskje jeg kan se mønsteret da? Det er ikke lett å være mann av sin tid. I dag tenker jeg at jeg helst ville ha vært en gammel krok i gamle dager. Med buksene godt festet opp under armene, hengene i seler med bilder av krokodiller på. Jeg regner med at du ville ha kjent meg igjen likevel. Jeg har alltid hatt den samme gyngende gangen. Antakelig ville vi nok ikke ha møttes. Tiden hadde nok gått ifra oss tenker jeg. Jeg er jo en filosofusknott med tankefelt belte rundt min kroppelopp. Det er jo bare tanker som detter ned i magen og videre ut i fingrene og ut på tagentene slik at du kan se noen av dem. Noen komer aldri dit. De ble ikke til. De forsvant som en båt på havet. ----------------------------------------- Nå snør det og det gjør det. Været er så intenst her oppe i høyden. Jeg regner med at alt vannet kommer fra havet eller alle bekker små. Været blir likt enten vi liker det eller ei. Likt skal likt fordøye, sa homøopaten som ville kurerer meg mot forstoppelse. Det var tidlig på 70 tallet. Jeg hadde så innmari vondt i magen. Han så meg dypt inn i øynene samtidig som han kjente på magen min. Har du vondt her, spurte han. Da fikk jeg vite at jeg hadde nedsunket tarm . Det er noe du må leve med, ikke mot sa han. Still deg på terskelen så går det nok bra. Det var den beste medisinen jeg hadde hørt om. Livet er det hva du gjør det til. Det har i alle fall jeg tenkt bestandig og tenkt det har jeg gjort mye. Jeg var liksom litt tankefull hele tiden når jeg var barn. Det har jeg vært så lenge jeg kan huske og i det siste 10- 15 årene har det økt i omfang. Kanskje det er fordi jeg begynner å nærme meg 2 års stadiet igjen. Det er slik med laksen og ørreten også. De vender tilbake til fødeplassen når de skal gyte. Det er der jeg befinner meg nå, men det er bare innvendig ikke utenpå. Jeg ser ut som en vanlig voksen mann, men inni meg er jeg alt fra et virvelløst dyr til en kongeørn. Alt mellom himmel, jord og vann er jeg. Det var slik det begynte. Det var en gang- ikke alt på en gang. Litt etter litt begynte det å kravle, når bølgene skylte dem på land, fikk de hud, hår og etter hvert også beksømsko. Jeg er fortsatt i den prosessen. Tenker at alt mitt er ditt. Vi er alle knyttet til den samme link. Vi har bare ikke blitt flink. Ingen har kommet seg særlig langt hvis de har sittet på en tue. Vi må ut og se, høre, kjenne og prøve. Det er når vi møter spenning vi kan lade batteriene. Det gnistrer ikke bare når det skjer en kortslutning. I så fall hvis det skjer, skapes det en lysbue og i den kan vi se konturene av vår egen skygge. Ja, da er det tegn på liv tenker jeg. Da er det liv laga, men bare hvis vi er forsiktige. Vi må ikke ta på de strømførende ledningene med bare hendene. Det kan i verste fall føre til korte fingrer. Da er det bedre å være langfingret. Jeg har fortsatt lange fingrer selv om det har vert nære på mange ganger. Første gangen jeg fikk støt var jeg på sykehuset. Det var en arbeidsulykke. Jeg var uheldig da jeg skulle trekke kabel frem til et sikringsskap. Jeg brukte en ståltrå og den viklet seg rundt en strømførende skinne. Da lærte jeg forskjell på innvikling og utvikling. Jeg gikk i elektrikerlæra. Meningen var at jeg skulle lære faget ikke om livsfilosofi. Jeg ble kalt for presten fordi jeg ikke bannet, så på porno og at jeg ikke ble med gutta på by`n. Jeg droppa ut etter 2 år fordi jeg følte meg sjuk hele tida. Det ble ikke noe bedre etterpå heller. Fatter`n trudde jeg var hypokonder. Han var også den jeg måtte levere oppsigelsen til. Jett om jeg grua meg til det. Han hadde jo staket opp løypa. Han ville at jeg skulle bli elektriker som han. Det tok mange år før han innså at vi tenkte litt forskjellig. Det gikk faktisk mange tiår, nærmere bestemt trettifem. Han døde like etterpå. Jeg har tenkt mye på det. Han sa ikke noe om at han var stolt av meg og det jeg hadde fått til. Selvfølgelig hadde jeg ikke mye å skryte av, men jeg hadde jo en gammel traktor, bil, en skips-conteiner og meg sjøl. Jeg hadde overlevd to ekteskap og ett samboerskap. Det hadde blitt som spådommen sa ; -Jeg hadde fått 4 barn, men jeg skulle ikke leve sammen med barnas mor. -Jeg hadde blitt sjuk og det skulle jeg visst fortsette med resten av livet.- I tillegg skulle jeg bli gammel. Livet blir det du gjør det til sa kameraten min da vi var i tenårene. Vi gjorde så godt vi kunne. Vi visste ikke bedre, men vi gjorde noe. Det ble isteden som det ble, det gikk som gikk og ingenting varer evig. Det fikk vi erfare. Vi gikk etter hvert hver vår vei. Vi hadde litt forskjellig livsfilosofi. Hans livsfilosofi var: Stol ikke på noen , Forvent ikke takknemmelighet eller gjengjeldelse. Vær tilbakeholden. Alt du gjør eller sier kan bli brukt mot deg.” Ja, han hadde rett. Jeg tok feil., det forstår jeg nå. Kameraten min hadde lært leksa av faren sin. ”Stol aldri på noen” . hadde han sagt. Han fikk kjenne det i praksis også. En gang lot han gutten falle i bakken da han unnlot å ta han imot da han skulle hoppe ned fra en stol. Da kameraten min fortalte meg dette var jeg sjokkert over farens harde oppdragelse. Min oppvekst var ikke slik, snarere tvert imot. Hjemme hos oss ble vi lært opp til å være snille og greie. ”Vend det andre kinnet til” ,sa mutter`n da jeg kom hjem etter at jeg hadde blitt banka opp på skoleveien. ”De er bare missunelige på deg fordi du er så fin gutt.” Sa hu. Det var slik jeg utviklet skyldfølelse for at jeg var den jeg var. Jeg ønsket så sterkt å være en annen for da ville jeg sikkert ha blitt akseptert. Det sitter i meg enda selv om jeg snart er 60. Det er så feil det går an å bli! Det er innenifra dypet av en sjøl alt blir bygget. Hvis du tror på deg sjøl vil du tro at det går an. Det er det viktigste. Bygg aldri livet ditt på andre. Det blir feil. En dag vil kanskje grunnmuren sprekke og da ligger du der. Det har jeg opplevd flere ganger. Det går an å reise seg igjen , men det tar tid. Hvis helsa holder. Kroppen husker godt. Alle sellene blir påvirket av ytre påkjenninger. Det er ikke slik at alt er medfødt. Miljøet har STOR påvirkning. Det er utrolig hva tankene kan gjøre med en. Jeg tenker at hjernen er en svamp. Den kan trekke til seg mye dritt. Hvis jeg lar det slippe inn tar det tid før det kommer ut igjen. Det går an å klemme til og vri skitten ut igjen. Ta en grundig vask på innsiden av skallet samtidig. Det er utrolig hva vann kan gjøre med tankene, særlig det rennende og friske vann i bekken. Nå vil jeg oppsøke en elv og legge meg oppi. Da vil jeg la meg flyte bortover som en dupp og kjenne at jeg har oppdrift. Jeg er ikke en død fisk som flyter nedover elva med buken i været., men jeg er en lys levende guttekropp som fortsatt har livet i behold og som vil videre, men ikke samme vei som jeg kom fra. . Når strømmen stilner og jeg kommer meg inn til bredden vil jeg bygge meg en hytte av greiner og bar, tenne meg et bål og la meg tørke. --------------------------------------------------

mandag 14. desember 2015

Eventyret om suppebollen som ikke var som alle andre.

Suppebollen Det var en gang en jente og en gutt som skulle ut på tur. Med seg i sekken hadde de alt de trengte. Etter en lang og slitsom tur kom de frem til en fin leirplass. Der hadde de tenkt å sette opp telt og å lage seg et bål for å koke mat. De var begge så veldig sultne etter den lange og strabasiøse turen. Den siste biten hadde det vært ekstra bratt og ulendt terreng. Derfor begynte gutten å samle sammen ved til bålet med en gang. Jenta lagde en fin sitteplass av mykt granbar. Endelig var bålet tent og matlagingen kunne begynne. Gutten åpnet sekken og tok frem en bolle med suppe og litt brød, satt bollen på bakken og fant frem kjelen. Plutselig begynte bollen å rulle nedover bakken den samme veien de hadde kommet. Gutten så på jenta og jenta så på gutten med forskrekket blikk. De hadde aldri sett en bolle med suppe oppføre seg slik. De tenkte nok at det hele var en luftspeiling eller noe slikt, men det var det ikke. Den hadde faktisk blitt ganske levende fordi den begynte å prate. De kunne tydelig høre en frydefull latter og gledeshyl fra den kanten som suppebollen rullet. Faktisk kunne de tydelig høre at den ropte ” hiv og hoi. Snart er skatten min. Da kan jeg ta det rolig i de neste hundre år.” Det var en merkelig adferd og et enda merkeligere utrykk fra en ganske alminnelig suppebolle, kjøpt på IKEA i 1990, brukt mange ganger, men fortsatt like fin og tett i lokket. De hadde gledet seg så mye til å spise suppe så de begynte å løpe etter. De regnet nok med at den ikke kom så langt på egenhånd. Kanskje den allerede hadde buttet mot et tre slik at suppa hadde rent ut? Gutten løp det forteste han kunne og med jenta like i helene. Over stokk og stein bar det, det forteste de bare kunne. Gutten begynte faktisk å rope stopp også. Litt sint ble han også. Han likte ikke helt å bli overrumplet slik - i alle fall ikke på en slik dag som denne. Han sa så tydelig og høyt han kunne; NEI! STOPP I LOVENS ARM. Men suppebollen bare rullet og rullet og rullet. Fortere og fortere og fortere og FORTERE….. Med ett møtte de en prest på vei opp bakken den samme veien som de selv hadde kommet. Han var helt forskrekket over det han nettopp hadde sett og enda mer forskrekket over at noen løp nedover bakken hoiende og skrikende til en rullende suppebolle fra IKEA. Aldri hadde han sett på maken. Ikke før og ganske sikkert ikke siden heller, for det han nettopp var vitne til lignet ganske enkelt et mirakel. Ganske utrolig også. Helt ulikt noe annet. Til og med det som sto skrevet i bibelen og ganske sikkert de miraklene de hadde vist på TV i Åndenes makt på søndagene. Dette var en helt vanlig mandag ettermiddag i skogen. Ikke noe spesielt i det hele tatt til å begynne med, men nå var det tydelig noe helt annet. Han tenkte fort og bestemte seg for å være hyggelig og prøve å late som han ville være hjelpsom. Derfor fortet han seg med å spørre om de trengte hjelp til å fange suppebollen. Gutten svarte selvfølgelig ja og takket for hans velvillige innstilling til den veldig kinkige situasjonen de hadde kommet opp i. Dermed var det 3 som løp etter suppebollen nedover samme vei de nettopp hadde strevet seg oppover. Alle ropte de at den måtte stoppe. I lovens lange arm. Men suppebollen brydde seg ikke noe om det. Den bare rullet og rullet og rullet. Fortere og fortere og fortere bar det nedover bakken. Gutten som nå fulgte hakk i hel tenkte nok at den ikke kunne klare å komme seg helskinnet ned. Han tenkte på de store steinene nede i ura. Her var det ganske vanskelig å rulle tenkte han for seg selv. Antakelig ville hele suppebollen lande med et plask og kanskje med et brask? Selv om lokket holdt seg på plass ville den helt sikkert sprekke i sammenstøtet med bakken tenkte han. Men helt sikker kunne han nok ikke være for alt var jo så utrolig, helt merkelig og ganske mirakuløst at suppeboller kunne oppføre seg slik. Rett og slett dårlig oppførsel hadde den. Og det var absolutt helt uten sidestykke. Antakelig ville det ha blitt hovedoppslag i alle landets aviser og direktesendt reportasje på nyhetene i TV. Kanskje det til og med hadde blitt sendt på BBC og CNN? Alle disse tankene svirret igjennom hodet på gutten mens han løp nedover bakken. Men som han tenkte først ville det nok ikke skje. Alt ville nok snart være over, men suppe kunne de nok se langt etter. Kanskje den ville blitt spredt utover et stort område i ura eller kanskje nede i bekken? Så lenge det er tvil er det håp tenkte gutten og fortsette å løpe. Det ble ganske interessant og litt spennende hele greia. Nå var det både tvil og tro som fulgte etter den ville ferden suppebollen hadde. Den på sin side hadde antakelig falt i en gryte full av den beste selvtillitt blandet med både stor selvfølelse, iherdighet og egenrådighet når den var liten. Men nå hadde den blitt sprekkfull og fått lysten til opprør. Den hadde bare ligget i skapet sammen med mange tuppervare og andre dingser i mange år. Tiden er inne tenkte den nok. Nok er nok. Jeg vil opp og frem, men ned er greit til å begynne med. Det går fortere nedover tenkte den nok. Med gutt putt, jente pente og prest pest etter seg er det best å skynde på, tenkte den nok. ”Hiv og hoi, snart er skatten min. Da kan jeg ta det rolig i de neste hundre år”, ljomet det i det den nærmet seg steinura i en voldsom fart. Så stor fart hadde den at gutten ikke greide å holde følge lenger. Han begynte å rope igjen. STOPP i lovens lange arm eller så ender det med brask og bram! Da med ett hørte de en merkelig lyd. Det hørtes litt ut som et svisj og med et etterfølgende rop om hjelp. Ljomet ga etterklang i hele dalføret og det var vanskelig å lokalisere hvor lyden kom fra. Det kunne selvfølgelig være en turgåer til som hadde fått øye på suppebollen, men det kunne selvfølgelig være suppebollen selv som hadde fått supersoniske krefter. Eller kanskje den hadde truffet en stein, kommet ut av kurs og mistet kontrollen? Gutten stoppet opp og ventet på prest-pest og jente-pente. Sammen sto de og planla hva de skulle gjøre. Kanskje de bare skulle la suppebollen seile sin egen sjø, gå tilbake til bålet og lage pannekaker, eller skulle de ta opp forfølgelsen videre? De valgte det siste forslaget. Helt klart, ingen tvil, nå hadde de fått nytt mot og styrket tro. Alle var enige om det. Presten var ikke den minst ivrige. Han sto og trippet, for suppeboller med supersoniske krefter var ikke dagligkost for han heller. Kanskje denne suppen gir nytt liv til menigheten hans? Kanskje kirka ville bli fullsatt hver søndag og kanskje han kunne servere supersonisk suppe til de hjemløse på Mandagsettermiddagen? Han hadde nok grunn til å tenke slik, for kirka var langt fra fullsatt og han begynte å miste trua. Det var bare rutinen som hjalp han videre. Det samme uke etter uke, måned etter måned og år etter år. Nå hadde han nok kommet til et vendepunkt. Ingen ting skjer uten en grunn tenkte han og satte utfor nedover skråningen mot der lyden kom fra. Gutten og jenta hadde nok andre ting i tankene , men de tenkte nok på hva dette kunne bety de også. Ingen røyk uten ild og ingen begynnelse uten stopp. Hva meningen var kommer jo helt an på. Det er ikke alt som skal tas personlig og for alvorlig. Kanskje det bare er noe å le av? Kanskje det er sundt også? Hvem vet? Begge var ganske samstemte på dette området. De hadde begge vært altfor alvorlige og prøvd å kontrollere livet sitt slik at det ikke skjedde noe uforutsatt . Men nok er nok hadde de funnet ut. Nå var tydeligvis prøvelsen kommet med en sprell levende suppebolle fra IKEA. At den ville gjøre dem et lite puss, erte dem litt og få dem til å løpe etter seg var jo kanskje godt ment. De valgte å se det på den måten og satte etter de også, men nå hadde de funnet ut at de bare skulle le, ikke rope stopp i lovens lange arm. Kanskje det virket bedre å si: Løp i frihetens fantasi, eller hopp, drit og dra eller noe lignende. Kanskje det er bedre å slutte å lete mens leken er god? Forfølgelsen fortsatte men nå med presten i spissen. Gutten og jenta kom etter ,men i et annet tempo enn før. De gikk hånd i hånd, småpratet og lo. Hele greia var jo morsomt. De begynte å huske på alle de gangene i livet de hadde vært alvorlige og alle de alvorlige hendelsene de hadde kommet opp i. De husket da de strevet seg oppover til toppen av bakken og de husket alle de gangene de fortet seg for å rekke noe. Nå var liksom alt snudd på hodet. De husket at de som barn hadde blitt innprentet hvor sundt suppe var, at alle måtte ta tran, og at de måtte spise opp maten sin. Fremfor alt hadde de lært at det var skikkelig fælt å leke med mat. Men nå var alt annerledes. Nå var det maten som lekte med dem og ikke omvendt. Nå var det bare tull å tenke slik. Nå viste de bedre. De viste at latter er viktigere enn noe mat og at den faktisk kan forlenge livet, i alle fall gjøre livet til å bli en lek. Livet blir det man gjør det til. Hvis ikke vi gjør det sjøl er det livet som gjør det med oss tenke de. Nei, nok er nok. Nå er det vi som gjør opprør. Vi vil gjøre det vi vil. De husker visa til Ole Paus; Ikke gjør som mora di, sier Jens. Det gjelder sikkert for flere enn han. Sikkert ikke uten grunn at han skrev den teksten. De homret og lo da de fortsatte nedover lia. Presten hadde de ikke sett siden de så han sist og suppebollen hadde de ikke hørt noe til på en enda lengre stund. Nå var alt så merkelig stille i skogen. Det var bare suset fra trærne og bekken som sildret de kunne høre. Solen varmet også litt nå, men mest av alt kjente de begge varme og glede inni seg. Varm suppe kunne de nok bare plystre i tenkte de nok. Det samme kunne det være også, de hadde jo pannekakerøre og fremfor alt hverandre. Glede hadde de nok av også. De kunne bare se på hverandre, så kom smilet frem med en gang. Det var som om suppa hadde forsvunnet med alt som kunne ligne på tristhet. De begynte å synge på visa til Ole Paus. Og fortsatte nedover lia. Ordtakene om at en god latter forlenger livet og en glede driver hundre sorger på flukt fikk også luft under vingene. Nå gikk de i lykkerus og det var bare sus og dus. ”Livet er herlig!” Sa de i kor. Nå kan vi bare la det skje det som skjer. Om det handler om suppe enn om det handler om livet, går ut på ett. Det er blandingen av ingrediensene som gir den gode smaken. Det er klart at suppe på en spiker ikke smaker så godt som en med kjøtt og grønnsaker. Slik er det også med livet tenkte de. En tre retters rett med latter til forrett, suppe til hovedrett og gapskratt etter maten høres umistelig ut som en sekser, spesielt hvis det serveres på rette måten. Plutselig og helt uten forvarsel kom gutten på hva som kan ha kommet oppi suppa som nettopp har kommet på avveie. Han begynte å tenke på lykke men kom til å tenke på ulykke og før han viste ord av det kom han til å tenke på depresjon. For det ordet ledet han til å tenke på medisinen han hadde hatt stående oppi skapet over ovnen. Dette var en superduper fenomenalistisk anti- deprisiv medisin som han hadde tatt en gang men som han hadde sluttet med da han skjønte at den hadde bi-virkninger av like stor motsatt effekt. Disse medisinene kunne faktisk føre til tristhet, kløe og utslett av verste slaget. Han ønsket ingen, ikke sin verste fiende en gang til å bli utsatt for slike symptomer. I tillegg til disse vel kjente og vanlige bivirkninger kunne det også føre til selvbedrag og vranglære. Nok om det. Nå hadde de ingen tid å miste. Nå måtte de skynde seg for å unngå at noen fikk i seg suppa, aller helst måtte de unngå at presten prøvde å smake. De løp nedover stien, kikket til høyre, venstre og til og med opp i trærne for å se etter presten. Men han var som sunket i jorda. Da med ett fikk de se at det kom røyk fra ett bål nede i dalen. De satte av sted for å undersøke. Nå var det jenta som løp først. Hun hadde nemlig tatt på seg syvmilsstøvlene sine. Disse kunne holde tempoet oppe og var utholdende til tusen. Bare tanken på det holdt langt nok. Med jenta føre og gutten hesblesende etter nådde de området der røyken kom fra. De hørte også at det kom lyder fra et sted i den retningen de gikk. Helt tydelig kunne de høre latter og høye rop. Nei! Nå hadde det antakelig skjedd, tenkte de. Bare ikke at det var presten som hadde funnet suppebollen. Da de begynte å nærme seg fikk de se at det var flere mennesker tilstede rundt et bål på en stor åpen plass og over bålet hang en stor gryte på et stativ. Antakelig var det suppe de kokte fordi ved gryta sto en mann med en øse i handa. Han kunne se ut som presten som nok hadde tatt av seg jakka. Jenta skyndte seg bort til mannen ved bålet som sto vendt med ansiktet den andre veien. Da fikk hun se at han hadde en skje i hånda og som var på vei opp til munnen. Det var nok en smaksprøve som var på vei tenkte hun og kastet seg mot mannen mens hun skrek, NEI! Da med ett fikk hun se at det ikke var presten. Mannen hadde skjegg og lignet en mann hun hadde sett på TV. Ja nå lurer du vel på hvem det var. Det var ikke Dan Børge Aakerø, ei heller Bjørn Eidsvåg eller noen annen TV kjendis. Det var nok en hun hadde sett på nyhetene tenker jeg. Jeg vet ikke hva du tenker. Uansett , jeg kommer tilbake om hvem det var. Han ble i alle fall ikke særlig blid av det plutselige overfallet. Nå hadde også de andre fått øynene opp for hva som var i ferd med å skje. Det strømmet til folk fra hele plassen og de var ikke særlig blide de heller, så det så skikkelig mørkt ut. Heldigvis kom også presten løpende ut fra skogkanten og med gutten like i helene. Presten hadde bare vært nede i bekken for å finne vann. Det kunne se ut som de andre visste hvem han var fra før av. Antakelig kjente de presten igjen fra Vålerenga kirke. Han så ikke ut som han var fra vestkanten. Like før de andre folka var i ferd med å kaste seg over jenta ropte presten. Stopp i kristendommens navn! De andre folk bare rista på hodet og flira. Tok tak i jenta og skulle til å kaste henne opp i bålet. Da ropte han som hadde stått ved bålet: Nei, stopp! Ikke gjør det.!Hun har ikke gjort noe galt! Vel det var jo derfor de andre hadde kommet han til unnsetning. Men når han selv ikke ønsker innblanding er det greit. Det er en uskrevet lov i denne klubben vil jeg tro. Det var lederen i motorsykkel HELLS ANGLES som hadde stått ved gryta og rørt, og det var suppa som gutten og jenta hadde hatt i suppebollen fra IKEA som var i gryta.. Denne hadde de tatt fra presten og for å lage suppe til hele banden hadde de sendt han til bekken etter vann for å spe den ut. Lederen for banden hadde smakt på suppa og fått i seg den supersoniske-superduperfenomenalistiske-suppa med de superduperfenomenalistiske anti-depressive tablettene i. Bi-virkningen hadde nok allerede hjulpet jenta fra å bli stekt levende på bålet vil jeg tro. Lederen virket utrolig vranglært av alt som var vanlig grunnleggende HELLS ANGLES`s tro. Men heldigvis, når lederen sier stopp , så er det slik for alle, til det motsatte er bevist. Nå reiste lederen seg på bena igjen og begynte å hjelpe jenta opp. Beklager alt styret, sa han. Slo du deg? Nei det har gått greit for meg, sa hun. Åssen går det ellers a? Spurte bandelederen. Helt greit , sa jenta. Håper du ikke slo deg du heller da, sa jenta. Nei sa bandelederen. Erre typen din dea, sa han og pekte bort på gutten. Ja sa jenta og smilte. Vi var på tur, mistet suppebollen, traff presten og vips her er vi. Ok, så intressant a . Sa bandelederen. Vi har østlandsmøte her i skogen hvert år. Fint av vi traff på dere i år da. God suppe forresten. Harru lagan sjøl eller? Nei det er kjæresten min som har laga den. Den er kokt på grønnsaker og kjærlighets vann og med litt utsøkt krydder. Hvis du vil kan du få oppskrifta. Ja, det vil jeg gjerne, sa lederen. Jeg heter forresten Jens. Han virket veldig hyggelig og fortalte villig om hvem de var og hvordan medlemskapet fungerer. Han fortalte at de har brorskap i gruppa. Her er det bare menn. Vi er 1% byker. Det betyr egentlig at når HA første gang ble opprettet, var det 1% av de som kom hjem fra krigen. Vi har våre egne lover og regler. Nå har vi justert litt. Jeg kjenner det på meg. Kanskje du til og med kan bli venn med meg på facebook. Til og med kirken slapp til jentene etter hvert og da må vi kanskje følge etter. Så intressant a, sa jenta. Sikkert fint å være med der. Kjøre motorsykkel og sånt, mener jeg. Ja, det er fint å kjøre motorsykkel, men vi gjør litt annet også. Vi må liksom gjøre noe for å bli sett for den vi er. Vi er liksom ikke som alle andre forstår du. Er det derfor du var på TV for litt siden? Spør jenta. Ja, blant annet derfor. Vi trenger jo litt reklame vettu. Jeg er jo lederen, og da er det jeg som må gå foran med et dårlig eksempel. Ok. Jeg forstår, svarer hun. Nå trur jeg vi må gå tilbake til teltplassen, fortsetter hun. Skal dere ikke bli å få dere litt varm suppe i skrotten a? Nei ellers takk. Den kan dere kose dere med sjøl, fortet jenta seg å si. Vel bekomme! Det er dere vel unt. Dette er mat for skikkelige mannfolk. Typen min kaller den for Februarsuppe. Den har både marg, bein og masse grønnsaker oppi., for ikke å glemme krydder. Håper det smaker! Ha det på badet! Jo slik gikk det med suppa og hvordan det gikk med dem som spiste den kan du tenke deg sjøl. Ikke vet jeg. Det er nok bare fantasien som kan sette grenser for det. Det kan virke som om eventyret ikke er ute enda selv om jeg sier snipp, snapp, snute. Jeb 09.02.12

torsdag 26. november 2015

Tankespring og kalvehopp

Jeg leker med tanken. Jeg tenker at det er en fin dag i dag og at du er med på leken. Du og jeg og leken hoppet over streken. Inn i tankeland der alt kan gå an. Ja, det er en fin dag sier jeg. Den er tankefin. Den vil gå sin egen vei og svisj, så bar det i vei: Katta fikk lus, mitt hus gikk meg forbi og i forbifarten sa jeg hei og det sa du og til meg. Forresten så ble kloakken tett like før festen, tenkte tanken på pletten. Da fulgte vannet i brønnen med, strømmen likeså og bilen ja den tok kvellen den og, åååååå, men..... Ja det er en fin dag sier jeg igjen. Tankespring og kalvehopp. Ikke si stopp. Kjæresten vikke ha noe mer av meg, den saken den er grei. Tjo å hopp san sei. Uten hus ingen pus, lus eller fetter med fletter. Den tiden er forbi, har ingen sted å gjemme penger. Alt gikk helt i dass, men hva gjør vel det, dagen er like finmasket og ren under tøyet . Dagen den er fin-masket , ren og fin! Men hva gjør vel det, alt er sort som lort ved min port. Bikkja er borte, tisset i buksa, promp og pes. Smertelig erfare, liksom på faret. Ja skikkelig på lortefaret. Da-gen-er-fi-n- fin! Ja den er fin hvis jeg bare kunne finne den igjen under planken her. Ikke pen nei, bare fin. Alt sniker seg vekk gjennom finmasket nett. Sleip som ål, lang som år, ikke grei nei, bare ugrei, ingen håp-san-sei. Det er det jeg har sagt lenge, dagen er ikke den samme uten DEG! Rullgardin og baldakin, Spor i leverpost-deg! Ikke noe å bry seg om det, NEI! Det kan du si, det er lett for deg, ikke noe mer snakk over gjerde, hei på deg. Blir bare trist, ikke nikke, dokke, vikke. Heller blime på pikknikk. Med meg? Jeg går nå hjem til meg sa du kanskje. Eller sa du ja, eller hørte jeg bare et rungende NEI! Etterpå du kanskje fortsatte: Denne dagen den har nok fått nok med sitt og blitt slitt som meg og som deg. Nei, nei, nei. Det var ikke meningen. Det skulle være morsomt, ikke bli trist sa jeg. Det var jo ikke meningen. Det var dagen som var den redde. Ikke du! Jeg har plass til flere tanker. Flere på lager mot redde dager. La dagene seile sin egen sjø. Tankene vil jeg ha med på laget . De er gode på bunnen. Opp og ned, på tvers i en fei, fire kvister deler seg. Hvis du ikke vil så får du det nok ikke til. Tanken den er snill, den gjør akkurat det du vil. Fra samlingen: Mot nye høyder. Jeb