Footprint

Footprint Yes, Its true! Real friends make footprint deep in the hart. But it is more. The relation and communication can make pearls out of one single corn of sand. They are rare, and sometimes hard to discover. But if we listen carefully, they can be spoken and we can even find them in one-second of silence. Jeb 24.07.11

Smerte

Smerte. Ja det er et ladet begrep. Det er kanskje lettere å snakke om det når livet er over: “Stakkars han led, sa ingen ting, ingen klagesang. Det var en gang, mens han ennå levde, i smerte og fortvilelse. Men ingen klage. Han bet sammen tennene og holdt ut helt til slutt. Stakkars han led mye, men ingen gråt å høre fra den karen nei. Nei han var en tøffing, virkelig mannfolk. De tåler litt av hvert vet du. Det er bare pyser som gråter og klager. Han holdt det inni seg helt til siste åndedrag. Godt at han fikk slippe å lide mere da.” Smerte, ja det er et ladet begrep. Mange vil ikke kjenne smerte, ei heller snakke om det. Som å møte noen som akkurat har mistet noen kjære i brå død. Det er så vondt å snakke om det . Hva skal jeg gjøre og si hvis det blir prat om det vonde? Jeg har hørt noen si:“Men jeg har det bra hvis bare helsa holder. Litt smerte det er ingen sak, det hører jo livet til. Er så drit lei all denna klaginga. De som er sjuke skal ha fordeler både i hue og ræva. Sjukepenger eller trygd får dem uten å løfte en finger. Trur dem ikke vil være friske . Kanskje 50% sjuk og 50% latskap.” Ja jeg har tenkt på det. Kanskje noen tenker slik. De må ha det vondt. Kanskje de er redd for å leve også? Det er vondt å være redd. Angst, depresjon og fobier. Finnes ikke noe lettvind kur mot det. Da er det bedre å brekke en ben eller arm. Det er håndgripelig og lett å se. Da kommer praten lett i gang:“Hva har skjedd med deg? Hvordan kunne du finne på å være så uforsiktig! Ja nå har jeg fått meg en lærepenge.sier du kanskje. Snart er jeg nok i full vigør igjen. Bare vent å se! Men bak speilet finnes det såre og svake menneske som gråter i det stille. Så ingen andre ser. Bare seg selv, i rynkene og utrykket i øynene ser han lidelsen. Det er vansklig å gå forbi uten å kaste et blikk bort på speilbildet. Vi har en hemmelighet sammen tenker han kanskje: Ingen må få vite, ellers mister jeg anseelse og respekt. Eller finnes det en diplom og medalje for de modige, utholdne og iherdige knugende personer som sliter fra dag til dag, time til time, minutt fra minutt med sin smerte. De virkelige modige som tør å si det høyt og kan felle en tåre fra tid til annen uten skam. Ordlyden ville kanskje være slik: Diplom Tildeles........................som aksepterer livet slik det er og har blitt. I lang å tro tjeneste står................... i sin jobb, selv om dagene både er lange og slitsomme. Modig er .................som kan vise sitt sanne jeg, med gråt og tenners knissel. ................ rakk til og med å hjelpe flere andre til å stå i deres lidelse. Med oppmuntring og ros ble.....................heiet frem på oppløpet av oss andre. For konge og fedrelandet. Den 13.02.2011 Jeb

Hei på deg!

Hei Jeg liker ikke å se på fotballkamp, ei heller voldelige filmer på TV eller på kino. Biler er et fremkomsmiddel, ikke noe statussymbol for meg. Jeg snakker heller gjerne om livet. Slik det er, uten filter. Trekker inn luften slik den er også. Med eller uten skitt og støv. Liker best lukten av sjø, tang, tare, jord og gjødsel. Ja du skjønner nok hvor jeg har det fra. Jeg datt ned i den gryta tidlig. Har aldri vært redd for å ta i et tak. Spade, hakke og møkkagreip var mine redskap. Den første jordbæråkeren ble til på ei lagd hylle i en fjellskråning som 10 åring. Jeg så potensialet. Mulighetene for å samle vannet i en liten dump i fjellet. Bygde opp med steiner for å holde jorda på plass. Fylte opp med hønsegjødsel hentet fra nabogården med trillebår. Deretter god jord fra andre enden på tomta. La på plast og plantet jordbærstiklinger. Fikk det til å gro. Var stolt da de første bærene kunne plukkes året etter. Tålmodighet, utholdenhet, iherdig og taktfast opptimist. Det ligger godt forankret i mitt indre. Har ikke sluppet taket på å sette i gang med noe nytt enda. Er i mitt 55. år nå. Kanskje ikke en jordbæråker denne gang, men kanskje en blomstereng? Hvem vet. Likevel betyr denne første åkeren mye for drivkreftene i meg. Jeg vet at det går an selv om andre bare rister på hodet og sier: Helt håpløs han derre Jenser`n. Gir aldri opp! Kan han ikke bare slutte med det derre tøyset. Det blir ikke noe penger av det heller. Bare sliter seg ut på ingen ting. Jo litt jordbær ble det, men bare til dessert. Med fløte og sukker på. Godt så lenge det varte. Men nei, det derre er ikke noe for meg. Skikkelige inntekter har det ikke blitt hitill. Noen sier kanskje : "Nei han er nok ikke duganes. Ikke noe skikkelig mannfolk med dokumentmappe og karriererejag". Hei på deg! Vi ses på andre siden sier jeg. På andre siden av torva? Nei håper det blir litt før vi kommer dit sier jeg bestemt. Jeg er jo den fødte opptimist. Jeg tror på de små gleder og virkelige verdier. Ikke tuftet på myter om at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, eller at det er bedre høyere opp på karrierestigen. Jeg har tro på at det går an å bli lykkelig selv med hull i mine lommer. Spiker, ståltråd , en hyssing og kanskje noen frø. Hvis noen detter ut, hva så. Hvis de spirer er det bra, men hvis de blir spist er det godt nok for meg. Jeg deler gjerne med naturens under. Fugler, mus eller andre levende organismer. Hvis jeg kommer den samme vei en annen gang og ser noen spor. Sportegn av min ballast. Her har jeg gått en gang, og nå ser jeg noe av mitt utvalg. Ett kornaks, ett tre og en solsikke kanskje. Fuglene veit. Jeb 20.05.11

Nobody else but me can make my dream come thru.

Entering a new part of life. New knowledge. Nobody Know the trouble I have seen on my way. It`s nothing to do about it. It belong to the past, a time I have left behind. It is possible to forget. It is only my body who knows the difference. I have seen my self in perspective. It´s not easy, but I managed. Laying on the bed in deep meditation. My body looked like an airplane. Nobody knowed but me. I was the captain and you was one of the crew. Somebody helped to reload the luggage. Somebody filled the fuel. Somebody fixed some mechanic problems as well. Nobody else but me and my helping hands know it. Luckily I was ready for takeoff . In full speed on the runway. Going into the sky. Between the clouds, stars and the moon. Not alone, but with friends and with you. Nobody else know. In a new direction. New line. In a different hight, above the clouds and rain. I can reach a new airport, a new part of the world. I am happy living but flying like an angel. Who knows. With my faith and new power. I do believe. Entering a new life, carrying new luggage. Together with my friends, and with you. Looking forwards through the cockpit windscreen. Nobody else but me can make my dream come thru. I know it. Jeb 18.03.11

Det er håp i hengende snøre....

Det er håp. Ja, det er håp. Da finnes det nok råd. Jeg snur hver sten og kikker. Alt som har gjemt seg skal frem i lyset. Det er slutt på å tie stille, og la det bli gjemt og glemt. Nei glemme gjør jeg nok ikke, men fortrenge er kanskje ordet. Fortrengt opp i et hjørne i de innerste mørke rom. Nei, nå skal det ryddes og vaskes. Lyset skal på, men noen rom skal være mine egne. Her skal jeg legge mine manuskripter og notater. Noen kommer kanskje til å bli lest av andre, noen bare mine. Ja, slik skal det bli. Nå ser jeg labyrinten. Med våkent blikk ser jeg opp og frem. Når jeg møter deg på gaten skal jeg ta av meg hatten, hilse med ett nikk, smil og kanskje med et hei eller god dag. Ja god dag ønsker jeg deg og god dag ønsker jeg meg selv. Det er håp i hengende snøre. Ja kanskje det følger med snor. Slik at håpet kan finnes hvis det mistes. Hiv og dra! Jeg husker at jeg har lett etter håpet. Kan ikke huske noe snøre, men tenkte ikke på det da. Men det var en god ide`. Den skal jeg huske på å se etter. Hvis ikke skal jeg knyte på et snøre når jeg finner det igjen Håpet er i slekt med ønsket, vilje med behov. Kjærligheten er en del av sjelen og den lever sitt eget liv, men slektskapet er der. Håp, ønske, vilje og behov er små i forhold til den store kjærligheten. Noen ganger får de lov til å bli med på tur. Utenfor grensen av kontroll. Men ikke viljen. Viljen er litt redd. Liker seg best innenfor gjerdet. Hvitmalt stakitt og en grind med slå. Lukk igjen grinda står det. Der inne i hagen er det en egen biotop. Tilpasset til klimaet og jordsmonn. Naturen lever sitt eget liv i konkurranse om plassen. Hvis plantene skal trives må de ha stell. Luke, gjødsle, vanne og prates med. Fuglesang er også bra for vekst. Derfor må også fuglene ha sin foringsplass. Hvis du blir med inn i min hage skal du få saft og vann. En krakk og ett bord finnes i skyggen under epletreet. Det lukter frukt og sommer. Fargene gir godt inntrykk og lyden, ja den er der. Det klinger bra i mine ører og som bakgrunnmusikk til våre stemmer. Lyden av trivsel og glede, men også alvor. Det er trygt her inne og da kommer det frem litt av hvert. Takk for at du vil dele og takk for den gode samtalen. Når du går, følger jeg til grinden og kanskje håpet, ønsket og kjærligheten følger med deg på veien. Behovet ønsker at du kommer igjen og viljen vil bli med. Men den må bli her å passe på, stelle i hagen og gjøre det fint til neste gang. Ja hvis du trives i mitt selskap vil du kanskje komme igjen.Jeg spør deg kanskje ikke, men hvis jeg spør og du svarer ja, er det ditt valg som du tar da du går ut av din hage. Valget har en viktig funksjon og kan være ledende. Men målet er at kjærligheten skal ha vekstmuligheter. Da må ønsket gå foran håpet og hvis viljen og behovet holdes i sjakk kan de stelle med det som vi har sammen. Begge sin vilje og begge sitt behov, da kan kjærligheten mellom oss blomstre. Jeb 02.09.11

Det var tanken som streifet meg.

Om-tanken. Det var tanken som strifet meg. Jeg gikk på gaten her i går. Mange mennesker gikk samme vei, mange i motsatt retning. Jeg sto og ventet på trikken Det var mange der på perrongen. Når trikken kom, ble vi stuet sammen. Så nære hverandre, så mange tomme blikk, så mange uttrykk. Det gjør inntrykk på meg det. Frekvensene på tankesignalene skremmer meg ikke lenger. Jeg vet at de kommer. Når det er mange blir det flom. Holder meg fast i et eller annet, så jeg ikke flyter bort. To unge gutter sto å snakket med hverandre. Venner, kamerater, kompiser. “Har du sett han idet siste?” “Nei veit ikke åssen det går med han nå.” Hva driver han med nå? Hakke peiling.” De andre gutta a?” Kjører samme løpet.” Ok. Vi må gå av på neste."................... Jeg ble stående igjen. Men tankene mine fulgte med dem videre. En liten bit av en virkelighet. Kamerater, kompiser, venner. Så sterke relasjoner. Alene, to eller flere, spiller ingen rolle. Styrke i hvert et ord. Respekt, ærlighet. Giv me five! “Ungdommen er slik. Du må respektere dem hvis du skal få respekt tilbake, at de skal høre på deg. Det nytter ikke å være en autoritær idiot som ikke skjønner en dritt. For det hater de! De spytter på deg da, ikke sant?” Sier Svein-Eirik Utsi Ungdommene bringer med seg noe av dette videre inn i voksenlivet. Deres eget liv er det bare de selv som kan forme. Noen kommer ikke videre, blir dratt med i urent spill. Lett tjente penger, litt her og litt der. Snart bærer det utforbakke. På sklia uten dosering i svinga. Jeg tenker at jeg spør den ene gutten hvordan det føles: “Hvist faan gjør det vondt. Men smerten minner meg bare på at jeg lever.” Selvpining er det. Hvordan skal dette løpet endres? Hva kan jeg gjøre og hvordan? “De streite folka, trurøm at de kan trylle eller?Har hørt dem si: Det er bare å bure dem inne. Gi dem ei skikkelig lærepenge. Ta igjen, gi dem juling. Gi dem en jævla straff så dem forstår alvoret.” De forstår ikke at det er bare samme leksa om igjen og om igjen. For faan jeg er jo oppvokst med slik dritt. Det er jo for faan det vi gjør opprør mot!” Jeg spør igjen: Prøv å snu i døra. Tenk i nye baner! Har du noen ganger blitt spurt hvordan du har det? “Nei ikke som jeg kan huske.” Hvordan vil du ha det? “Ærlighet og respekt det er basic. Hvis ikke kan du bare stikke. Ok. Jeg forstår, du har blitt svikta? “Ja for faan. Hvorfor skal jeg snakke med deg om dette. Hvem truru du er?” Jeg sier: Nei du kan slippe hvis du vil. Jeg er bare en fyr som bryr meg om folk. Tenker bare på hva jeg kan gjøre for å hjelpe deg. Jeg har ikke svaret for deg, det må du selv finne ut av. Men jeg kan bli med deg på veien. Som en streit fyr som ikke er redd for å bli møkkete på henda. Jeg kan bli med å ta i et tak. Gå sammen med deg til bloksberg hvis du vil, men ikke videre nedover sklia. Men oppoverbakke, jævla bratt, skikkelig melkesyre i beina. Smerten vil bli uutholdelig, like forbannet, jeg blir med deg på veien. Skal ikke bære deg eller gå føre og å lokke med all verdens belønning. Det er den du bærer på sjøl, kan ikke kjøpes for penger. Når du kommer på toppen, er det du som har nådd målet. Jeg ble bare med på vegen. Hvis det ikke hadde vært for deg, ville jeg ikke vært her. Skjønner du forskjellen? “Ja Jeg skjønner at du kommer med gode intensjoner, men jeg har blitt svikta så mange ganger. Det koster virkelig krefter bare å tru på folk, uansett hvor gode ideer dem har.” Jeg sier at nå tror jeg du har missforstått. Det er dine ideer vi skal følege. Jeg er ikke alene. Vi er mange som tenker slik. Svein-Erik Utsi er en av dem. Han veit åssen du har det. Har gått skolen veit du. “Street” smart er han. Men nå er han ikke bare smart, han er klok av skade. Han vil gi deg noe av sin visdom, og jeg noe av min omtanke. Tanken som fulgte med deg på veien, ut av trikken, ut på gata og bort på strøket der de andre folka vanker. Om-tanke er ikke lett å bære på heller. Særlig når jeg ser flotte folk sklir nedoverbakke uten doserte svinger. Sentrifugalkraften kan være jævla kraftig der. Når jeg ser folk går skikkelig på trynet. Da gør det skikkelig vondt i om-tanken min. Ok, det er ditt valg. Hvis du vil, veit du hvor du finner meg. Her har du nummeret mitt. Bare ring meg uansett når. Jeg stikker en tur bort på gården til Utsi. Du treffer meg der. Han har en skikkelig god plan, men han trenger noen som blir med på laget. Han veit sin egen begrensning, men mulighetene er mange og store. Mer enn han aner. Han viser så stor vilje for å kunne lykkes med dette prosjektet. Jeg har tru på`n. Det var tanken som streifa meg. Denne fyren har guts, har det som trengs for å finne det lille smutthullet. Det er bare plass til en om gangen inni der. Du skjønner at det er motsatt av lange ventelister og vanskelig å komme inn. Her er det vanskelig å komme ut av når du først er innenfor. Jens Erik Bergh 11.02.11

Love can hurt, but what is life with out it.

I know what I know. I am what I am. I do what I do. I say what I say I think what I think. I believe what I believe. I haw faith in my action. I don`t know the result. I don`t know if its right. I do my best. I believe in the truth. I feel if its right. But. If its wrong I regret. I am sorry if it hurt any feelings. I am terribly sorry if its hurt any body at all. But, I am doing my best, and I want the best for anybody else. Like my self, I don`t want to be hurt. Sometime it is a difference between what I want and what I need. Therefore. I am listen to my hart. When my thoughts is a second behind my action. In that second, I probably will find the truth. I will probably find your hart. And your desire. I don`t know when and where, but I still believe in love. The burning love between two people. The sparkling love to people around. We are all connected, in invisible bonds. Some of them very solid, Unbreakable. Stronger than the will, action in words and thoughts. They are hidden in our hope and wishes. They are the light and we cannot find the way without. If we are lucky, we will find the same path . With strong but elastic bonds. I know. Jeb. 15.08.11