I landet der engler daler ned i det skjulte.

Det har blitt meg fortalt en historie om et barn. Det var en pike, hun hadde utrolige evner.Hun så det som ikke var synlig med det blotte øye. Derfor ble hun kalt Oslojenta og landet hun bodde i het NOERGELIG. Regjeringa og biskopene i landet fikk høre om dette utrolige barnet med de utrolige evnene. Det ble derfor holdt møter og fjernsynsprogram om henne, der det ble diskutert i det lange og brede. Det ble også koblet inn militæret og politiet, for alt som var utrolig er ikke trolig, og var derfor ulovlig. Derfor ble det besluttet at hun måtte finnes og troliggjøres. Det ble hengt opp plakater og utlovet belønning for informasjon som kunne føre til at hun ble funnet. Fordi Oslo var et stort sted og det bodde mange mennesker der, var dette ikke lett. Over alt der de lette kunne de ikke se noe til Oslojenta. Det var derimot noen som hadde hørt noe om noen som hadde sett noe. Disse menneskene ble det også lett etter, men alle var som sunket i jorda. Det ble også lett i luften for sikkerhetsskyld ,for en kunne aldri vite hva de hadde sett de som hadde sett noe. Det var noen som hadde sett noen som hadde hørt noe ,som de hadde hørt av andre, at Oslojenta hadde sagt. Hun hadde visst sagt at hun trodde på engler. Disse var heller ikke synlige og derfor for utrolig til å være sant ,derfor også ulovlig og måtte troliggjøres de også. Dessuten kunne englene være en fare for flytrafikken. Til og med barna ble redde for at noen engler kunne titte inn gjennom vinduene på soverommet deres om kvelden. Alle plakater og bilder av engler ble dessuten forbudt og måtte tas ned av veggen selv om disse var synlige og hadde hengt på veggen i mange hundre år. Barna ble også redde for å snakke om engler og det ble forbudt å lage papirengler til jul. Julenisser og andre nisser kunne derimot lages og snakkes om i lange baner … Til slutt bestemte alle menneskene i Noergelig at de skulle reise til Oslo for å hjelpe til med å lete. De samlet seg utenfor Stortinget og statsministeren kom ut for å planlegge letingen. Han holdt en liten tale også, for han visste om et sted som het Soria Moria. Hvis noen trengte å varme seg litt kunne de bare gå dit, sa han. Han forklarte veien og det var bortenfor sol og bakenfor måne, ca. tre kvartaler bortenfor Stortinget. Deretter gikk han inn på Stortinget igjen for å planlegge andre ting. Alle begynte å lete over alt men ingen fant noen ting i det hele tatt. Det ble heller ingen som ble tatt for å ha sett noe mistenkelig. Til slutt ble det mørkt og kaldt i byen. Noen ble kalde, sultne og veldig ergelige. De ville finne Soria Moria for å varme seg litt, og begynte å gå oppover gata den veien statsministeren hadde sagt. Når de kom ca. tre kvartaler oppover gata fant de et stort hus i en stor park. Det var sikkert Soria Moria trodde de fordi der var det nok plass til alle Noergelige menneskene. Den største av alle sammen gikk bort til døra for å banke på. Bank, Bank, Bank ….! Da kom det en vakt bort for å spørre hva det var. ”Vi har kommet hit til Soria Moria for å varme oss litt,” sa det store ergelige mannen.”Da har dere nok kommet feil,” sa vakten. ”Nei, det tror jeg ikke,” sa den kalde, sultne, slitne og enda mer ergelige store mannen. ”Vi har fulgt veibeskrivelsen som statsministeren har fortalt oss, og vi er helt sikre på at vi har gått rett.” ”Nei, det har dere nok ikke,” sa vakten, ”fordi dette er slottet der kongen, dronningen, prinsen og prinsessa bor. ”Jeg holder vakt her for at ingen skal komme inn. Dessuten så tror jeg statsministeren har fortalt om et sted som ikke finnes i virkeligheten. Soria Moria er bare et eventyrslott og finnes ikke i virkeligheten.” Da ble de ergelige menneskene enda mer ergelige når de forsto at de hadde blitt lurt. De gikk tilbake samme vei de hadde kommet og banket på døra til Stortinget. BANK, BANK, BANK,BANK … Ingen kom ut. Alle vinduene var igjen og alt lys var slukket også. Dette gjorde alle enda mer ergelige enn de hadde vært før. Sultne, slitne, kalde og ergelige gikk de hjemover. Noen mot Vestmarka, noen mot Østmarka, og noen mot Nordmarka. Alle sammen gikk de og småpratet om det de hadde opplevd. De hadde en STERK følelse av at de hadde blitt lurt og ført opp i STRY. Selv om ikke alle forsto hva STRY betydde var de helt sikre på at det var det de hadde blitt. Derfor gikk de hjem enda mer ergelige enn de noen gang hadde vært noen sinne. Ja, så SINNA var de Noergelige menneskene at de bestemte seg for å slutte å kalle seg for Noergelig. Nå ville de heller bli NORSINNA! Derfor ble det sendt bud på Kongen for å søke om nytt statsborgerskap. De ville heller ikke ha en statsminister som snakket om et slott som ikke er virkelig. Derfor ville de velge en ny. Alle var enige; SINNA, sultne og kalde gikk de med trauste skritt hjemover til husene og hyttene sine. Nå var det dessuten snart jul også, og derfor bestemte de seg for å døye med å søke Kongen om nytt statsborgerskap og valg til etter jul. Tiden gikk men de ble ikke mindre SINNA av den grunn. De var helt bestemte på hva de ville gjøre og tro på. De ville tro på det de trodde på, dermed BASTA. NISSER og JULENISSER hadde bodd i landet i alle år, og alle var helt sikre på at de var virkelige. De hadde også hørt om en mann som ble kalt SNÅSA MANNEN. Han kunne helbrede andre så han var grei og det kunne være greit å ha noe å tro på. Historien om reisen til Julestjerna tror de også på, fordi den er på film. Alle ser den på fjernsynet og Dvd. Det er virkelige greier og bare må være med for å få julestemning. Dessuten følger alle med på den store krimgåten i årets julekalender fra Donald Duck & Co. Det store spørsmålet alle er opptatt av er hva B-gjengen gjorde den natten julestjernen forsvant? Om det finnes engler er det ingen som tør spørre om en gang. Det er tabu. Barna er selvfølgelig helt enig med foreldrene sine at engler ikke finnes. I alle fall nesten alle. For et sted i en liten hytte i Nordmarka, bor det derimot en liten gutt som vil prøve å finne ut om det virkelig finnes engler. Han er ikke redd for verken mørket, kulden eller om det finnes noe utrolige ting i verden. Han ville gå ut i verden for å finne ut mer om dette og for å lete etter Oslojenta. Han spør så pent om å få lov av foreldrene sine først. Faren sier at det har han nok dessverre ikke noe tro på at han vil greie, men kanskje storebrødrene kunne greie det.”Du sitter jo bare ved peisen og graver i aska hele dagen.Dessuten er du ikke særlig gløgg heller fordi du tror på alt mulig rart.”Sier han. Men dette var ikke nok til å stogge den lille iherdige og optimistiske gutten. Dette skulle han nok greie selv, men hvis brødrene ville prøve så fikk de bare bli med. Allerede neste dag tok de fatt på den lange veien for å finne ut om det fantes engler, og kanskje de var så heldige at de traff på Oslojenta også. Brødrene hans var i alle fall helt sikre på at de skulle lykkes med dette og gikk trøstig av sted. Lillebror diltet etter så godt han kunne. Han så så mye rart på sin vei som han tok med seg i sekken sin. ”Hva skal du med det da?” spurte de. Gutten sa som så at: ”Jeg har sånt å føre så kan jeg vel føre det”, og puttet det ene etter det andre opp i sekken sin. Han ble også litt etter de andre to på veien, for sekken ble veldig tung av alt han fant. Han brydde seg ikke noe om hva brødrene sa og han tenkte for seg selv at han godt kunne gå alene han. Han var ikke redd for verken tusser, troll eller julenissen for den saks skyld. Jule-nissen trodde han ikke noe på. ”Jeg veit hvem det er som kommer som en utkledt klovn hver jul jeg,” sier han til seg sjøl. Han tenker heller på de virkelige tingene som opptar ham. Fuglene som synger så fint og som flyr fra tre til tre. Vinden som sender snøkrystaller ned fra trærne i et fint dryss over kinnet, og den vakre naturen med spor etter elg, hare og rev som krysser hans vei. På himlen kan han også se stjerner og månen som kaster et fint lys ned på marken. Sjøl om det begynner å bli mørkt er han ikke redd. Nå begynner han også å nærme seg Oslo. Det kan han se av alt lyset som skinner fra byen over grantoppene. Snart er han framme og letingen etter Oslojenta kan begynne. Da får han se en stor skikkelse foran seg. Han ser det er en mann, men han er ikke kledd som alle andre. Hvem er du?” spør gutten. ”Jeg er erkeenglen Michael,Jeg er her for å passe på deg og gi deg styrke.” Hvordan kan du greie det? spør gutten. ”Jeg har vært med deg hele tiden, men det er ikke alltid at jeg blir sett. Derfor er det mange som ikke tror at jeg finnes.” Ja det vet jeg, sier gutten. Det er nesten ingen som tror at engler finnes hos oss. De vil i alle fall ikke innrømme det. Ja, det tror jeg kanskje er riktig, sier englen. Jeg skal fortelle deg litt mer om oss engler og hvordan vi kan være til hjelp for menneskene, fortsetter Michael. Selv om læreren hjelper deg med matten på skolen, må du selv lære deg reglene, og regne det ut. Det samme er det med hjelp fra oss engler også. Det er vår oppgave å løse problemer og situasjoner. Selv om dere mennesker får hjelp, er det ikke en gang sikkert at dere tar den imot. Deres egen frie vilje kan ingen ta fra dere. Tusen takk for at du er hos meg, ” sier gutten. Jeg er på vei til Oslo for å finne Oslo-jenta. Kan du hjelpe meg med det? Ja, det kan jeg gjøre, sier Michael. Bare følg meg. Så gikk gutten etter Michael helt fram til der hvor Oslojenta var. Brødrene sine så han ikke noe mer til den dagen. Når han kom fram tok han ut alt han hadde i sekken sin. Dette ga han til Oslojenta. ”Det er den fineste presangen jeg har fått noen gang!” sa hun og ga ham en god klem. ”Jeg vet at du har funnet veien med litt hjelp av Michael, men du har et stort mot som kom, sjøl om ingen trodde på deg. Jeg er stolt av deg!” Gutten ble så glad for at han hadde greid å finne Oslojenta og at han traff Michael på veien. Nå ville han ut i verden for å søke lykken for nå hadde han fått nytt mot. Han ville ikke tilbake til Norsinna igjen ,men ville prøve å finne statsministeren for å fortelle om sin opplevelse først. Han ville gjerne fortelle ham om hva engelen hadde sagt til ham. Kanskje han også tar imot hjelpen fra Michael, slik at han og hele regjeringa kommer helt fram til Soria Moria og at alle i landet blir GLADE igjen. Tiden gikk og statsministeren tok imot hjelpen fra Michael. Det ble også bestemt at landet skulle skifte navn til NORDIGLAD nå som alle folka i landet hadde blitt GLADE igjen. Det ble også lettere for å være Oslojenta nå når selveste statsministeren trodde på at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi vanligvis kan se med blotte øyet. Det er kanskje bare slik en kan finne veien til SORIA MORIA? Snipp, Snapp, Snute. Så var eventyret ute. Jeb. 11.12.2010