tag:blogger.com,1999:blog-60502921925339062152024-03-13T21:14:10.297+01:00SuperjensernAnonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.comBlogger39125tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-59818089839330843312015-12-28T05:23:00.003+01:002016-01-01T21:30:34.080+01:00Avtrykk ( oversatt av footprint 24.07.11)
Ja, det er riktig! Virkelige venner setter avtrykk dypt i hjertet. Men det er mer! En god relasjon og god kommunikasjon kan skape en perle ut av ett lite sandkorn. Det er sjeldent og noen ganger vanskelig å oppdage, men hvis vi lytter kan vi høre perleordene og til og med finne dem i ett sekund av stillhet.
Jeb 29.12.2015
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-10829794551673397822015-12-27T02:01:00.003+01:002016-05-29T13:52:32.345+02:00Den myke
Det er ikke ofte jeg skriver overskriften først.
Det er sjelden
I dag er dagen for slikt tenker jeg.
Jeg vet ikke hvilken retning det tar.
Jeg har i alle fall et godt utgangspunkt
En forankring
og
en rød tråd.
Ja, jeg er myk, det er tråen men tanken er på
kaffebønner,gulerøtter,egg, spinat eller persille.
Når de blir kokt mister de fleste noe av sin form.
Smaken blir annerledes.
Fargen blir endret.
Jeg vil ikke være en kokt gulrot resten av livet tenker jeg.
Jeg vil ikke være den myke.
Jeg vil heller drikke kaffe med deg!
Jeb
Med inspirarasjon i historien om gulerota, egget og kaffebønna.
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-68657139732833788752015-12-27T01:48:00.002+01:002015-12-27T03:07:11.007+01:00Alt jeg har
Jeg har ingen ide`
Jeg har ikke peiling.
Jeg har ikke lyst
Jeg har fått nok
Jag har møtt veggen
Jeg har følt avstand
Jeg har fått motorstopp
Jeg har fått punktering
Jeg har fått gave
Jeg har fått kake
Men
Jeg har ikke fått sparken
Jeg har ikke gitt opp
Jeg har ikke spist
Jeg har ikke drukket
Jeg har ikke røkt
Jeg har ikke katt
Jeg har ikke fugler på fuglebrettet
Jeg har ikke fisker i dammen
Jeg har ikke solgt prammen
Jeg har ikke mer å si.
JEB
Fra tanker til handling
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-48261595920791718422015-12-27T01:39:00.000+01:002015-12-27T01:39:09.663+01:00Tre sider av en sakPå den andre siden.
På den andre siden av dalen , skinner det en lampe.
Det er noen som har tent den.
Det er kanskje noen som tenker det samme som meg i kveld.
Det er kanskje en som sitter der å speider ut av vinduet sitt.
På samme måte som jeg gjør nå. Jeg titter ut av mitt.
Jeg får tankene til å løpe, hoppe og sprette.
Det er min terapi, tenker jeg.
Jeg er ikke alene, tenker jeg.
Det er liv der ute, tenker jeg.
Det er sorg, det er glede, det er sinne og depresjon.
Tenk utover, sier jeg til meg sjøl.
Utovertanker, utenfor hodet, utenfor rommet, utenfor huset, utenfor tomta.
Utovertanker, mot den andre siden av dalen.
Tenker ikke på den lange veien nedover.
Tenker ikke på den lange veien oppover.
Jeg flyr over på et sekund.
Skikkelig uventet og impulsivt.
Det behøver ikke planlegges.
Det behøver ikke avtales på forhånd.
Jeg sitter her og styrer alt sjøl, eller…..
Det er kanskje ikke slik.
Jeg tror ikke det.
Utovertanker er ikke styrt dit.
De kommer dit av seg sjøl.
Det er på lek.
Ikke noe som heter bra eller dårlig styring.
Jeg bare gjør det.
Den andre av tre
Jeg vet at det finnes noe på den andre siden.
Jeg har vært der.
Det var ikke lenge siden.
Jeg har opplevelsen friskt i minnet.
Jeg har tankene om den.
Det er nok slik at vi bare ser det vi ser på den siden av hodet vi har øynene.
Den andre siden er som regel dekket av hår.
Kanskje det er ørene som styrer når vi snur på hodet.
Med lukkede øyne kan man høre mye.
Til og med stillhet kan høres.
Ja, jeg har hørt det.
Jeg lurer på om oppmerksomhet sitter i hodet eller hjertet. Gjør du?
Når kanonene smeller er det ikke til å unngå å se opp.
Oppmerksomheten kommer frem fra skjulestedet sitt.
Kanskje den gjemmer seg i magen?
Det gjør i alle fall vondt i magen min når oppmerksomheten blir borte.
Det gjør vondt i tomrommet .
Det er mulig å høre lyden av den.
En tomhetsfølelse og en tomhetsklang.
Følelsen kommer sigende frem.
Jeg reiser dit igjen.
Nå skal jeg lete under overflaten.
Det er der nøkken befinner seg.
De underjordiske skapningene.
Jeg setter meg på stubben og venter.
Jeg tenker på eventyret om askeladden og de gode hjelperne. Fint at han traff på trollkjærringa da.
Nr. 3
Jeg er ikke redd for spøkelser.
De titter frem i sidesynet av og til.
De befinner seg på et annet lag.
På et annet oppmerksomhetslag kanskje?
På dette laget er det bare en side av en sak tror jeg.
Kjærlighetslyset skinner slik at alt synes.
Ingen mørke flekker og underjordiske ganger.
Ingen skarpe svinger og labyrinter med høye hekker.
Jeg tror at det er slik.
Det er det jeg tror på.
På den andre siden av dette nivået lever vi nå.
Så lenge det går ……..
Jeb.
06.09.14
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-43770369189402490362015-12-27T01:31:00.005+01:002015-12-27T01:31:52.227+01:00Helt uten regelUten regel
En to tre, mere fjerde skal det skje.
Deretter detter toøringen ner.
Nå kommer den tredje.
Fordi alle gode ting ere.
Ikke alle, for jeg har e ikke i dag.
Da mener jeg skrivekløa.
Selvsagt er det ikke det. Det gjør bare så inn i granskauen vondt når jeg klør.
Sikkert et åpent sår eller noe. Det sa sikkert doktoren hvis jeg spurte.
Ikke mye hjelp å få. Jeg behandler det sjøl med tommerfingelregel nr. 1
Den andre og den tredje kommer sikkert etterpå.
Men selvsagt er det ikke så lett. Det bare virker sånn litt på skrå.
Selvfølgelig skakker jeg på hue.
Slik bikkja gjør når jeg tar på lua.
Han veit hva det betyr, alt det andre bare kommer som seg byr.
Og det gjør det, bare ikke i dag. Fordi da blir turen kortere enn høna flyr.
Og deretter dalte den neri skjulet. Fordi jeg husker godt at det var det englene gjorde.
Eller varè ner i det skjultè?
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-39338877830685788752015-12-27T01:30:00.004+01:002015-12-27T01:30:30.595+01:00På turPå tur
Det er absolutt ingen dag for takesprett og kalvehopp.
Nei, dagen er tung som bly,FYYYYYYY.
Nei og nei, det ble ingen sei, ikke i dag heller sa jeg.
Søkke og snøre, nå detterù ikke neri mere !
Nerimere?
Neimen sa jeg smør, Det sa gutten til a mor, når a halten om bord.
Ikkeno snikksnakk, det sa lærer`n om bjellands hermetikktakk.
Ikke veit jeg om no mer, fordi jeg blekke med på fler.
Fikk vannskrekk fordi jeg tryna neri bøtta på dekk.
Deretter varru vekk fordi skuta var lekk.
Kanskje hu fikk nok og gikk i dokk?
Turen blekke topp fordi vi fikk motorstopp.
Ikke heng med kjakan, du kan bli med på en makan.
Fint å reise på tur med deg, hei på deg!
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-59933748085360066742015-12-27T01:27:00.002+01:002015-12-27T01:27:24.256+01:00Kåseri Kåseri om Jenser`n
Jeg er så redd for å gjøre feil. Det lærte jeg på skolen. Ganske tidlig i opplæringsloven min.
Denne loven fikk jeg brukt for gitt. Kanskje jeg kan kalle den for den store Norges loven. Det er loven sin det sa læreren min og vi måtte gjenta hva han sa for å gjøre den til vår egen sa han.
Jeg har senere forstått at det ikke var min greie og at det derfor umulig kunne være min lov.
Nå tror jeg at jeg har mistet loven om tiltrekning også. Likt skal likt fordrive sier homøopaten. Jeg har fått smake denne medisinen. Jeg husker en gang at jeg fikk sure salte hermetiske plommer. Det funket på den måten at jeg ble mye verre og da virket det sa doktoren. Jeg ble bedre også men det var først etterpå.
Det er mye som er rart og som det er vanskelig å skjønne seg på. Det er rart det også, i tillegg til alt det andre rare. Det virker liksom som om jeg lærer om nye rare ting og om rare finurlige kromspring etter hvert som tiden går. Kanskje jeg blir klokere også, men det må vi nok komme tilbake til ved en senere anledning. Nå er jeg nok i seer modus og i opplevelsestiden tror jeg. Kanskje jeg finner meg selv som en fossil klemt mellom plater av forstenet materiale om millioner av år? Kanskje jeg kan se mønsteret da?
Det er ikke lett å være mann av sin tid. I dag tenker jeg at jeg helst ville ha vært en gammel krok i gamle dager. Med buksene godt festet opp under armene, hengene i seler med bilder av krokodiller på. Jeg regner med at du ville ha kjent meg igjen likevel. Jeg har alltid hatt den samme gyngende gangen.
Antakelig ville vi nok ikke ha møttes. Tiden hadde nok gått ifra oss tenker jeg. Jeg er jo en filosofusknott med tankefelt belte rundt min kroppelopp. Det er jo bare tanker som detter ned i magen og videre ut i fingrene og ut på tagentene slik at du kan se noen av dem. Noen komer aldri dit. De ble ikke til. De forsvant som en båt på havet.
-----------------------------------------
Nå snør det og det gjør det. Været er så intenst her oppe i høyden. Jeg regner med at alt vannet kommer fra havet eller alle bekker små.
Været blir likt enten vi liker det eller ei. Likt skal likt fordøye, sa homøopaten som ville kurerer meg mot forstoppelse. Det var tidlig på 70 tallet. Jeg hadde så innmari vondt i magen. Han så meg dypt inn i øynene samtidig som han kjente på magen min. Har du vondt her, spurte han. Da fikk jeg vite at jeg hadde nedsunket tarm . Det er noe du må leve med, ikke mot sa han. Still deg på terskelen så går det nok bra. Det var den beste medisinen jeg hadde hørt om.
Livet er det hva du gjør det til. Det har i alle fall jeg tenkt bestandig og tenkt det har jeg gjort mye. Jeg var liksom litt tankefull hele tiden når jeg var barn. Det har jeg vært så lenge jeg kan huske og i det siste 10- 15 årene har det økt i omfang. Kanskje det er fordi jeg begynner å nærme meg 2 års stadiet igjen.
Det er slik med laksen og ørreten også. De vender tilbake til fødeplassen når de skal gyte. Det er der jeg befinner meg nå, men det er bare innvendig ikke utenpå.
Jeg ser ut som en vanlig voksen mann, men inni meg er jeg alt fra et virvelløst dyr til en kongeørn. Alt mellom himmel, jord og vann er jeg. Det var slik det begynte. Det var en gang- ikke alt på en gang. Litt etter litt begynte det å kravle, når bølgene skylte dem på land, fikk de hud, hår og etter hvert også beksømsko.
Jeg er fortsatt i den prosessen. Tenker at alt mitt er ditt. Vi er alle knyttet til den samme link. Vi har bare ikke blitt flink. Ingen har kommet seg særlig langt hvis de har sittet på en tue. Vi må ut og se, høre, kjenne og prøve. Det er når vi møter spenning vi kan lade batteriene. Det gnistrer ikke bare når det skjer en kortslutning. I så fall hvis det skjer, skapes det en lysbue og i den kan vi se konturene av vår egen skygge. Ja, da er det tegn på liv tenker jeg. Da er det liv laga, men bare hvis vi er forsiktige. Vi må ikke ta på de strømførende ledningene med bare hendene. Det kan i verste fall føre til korte fingrer. Da er det bedre å være langfingret.
Jeg har fortsatt lange fingrer selv om det har vert nære på mange ganger. Første gangen jeg fikk støt var jeg på sykehuset. Det var en arbeidsulykke. Jeg var uheldig da jeg skulle trekke kabel frem til et sikringsskap. Jeg brukte en ståltrå og den viklet seg rundt en strømførende skinne.
Da lærte jeg forskjell på innvikling og utvikling. Jeg gikk i elektrikerlæra. Meningen var at jeg skulle lære faget ikke om livsfilosofi. Jeg ble kalt for presten fordi jeg ikke bannet, så på porno og at jeg ikke ble med gutta på by`n.
Jeg droppa ut etter 2 år fordi jeg følte meg sjuk hele tida. Det ble ikke noe bedre etterpå heller. Fatter`n trudde jeg var hypokonder. Han var også den jeg måtte levere oppsigelsen til. Jett om jeg grua meg til det. Han hadde jo staket opp løypa. Han ville at jeg skulle bli elektriker som han.
Det tok mange år før han innså at vi tenkte litt forskjellig. Det gikk faktisk mange tiår, nærmere bestemt trettifem. Han døde like etterpå. Jeg har tenkt mye på det. Han sa ikke noe om at han var stolt av meg og det jeg hadde fått til.
Selvfølgelig hadde jeg ikke mye å skryte av, men jeg hadde jo en gammel traktor, bil, en skips-conteiner og meg sjøl. Jeg hadde overlevd to ekteskap og ett samboerskap. Det hadde blitt som spådommen sa ; -Jeg hadde fått 4 barn, men jeg skulle ikke leve sammen med barnas mor. -Jeg hadde blitt sjuk og det skulle jeg visst fortsette med resten av livet.- I tillegg skulle jeg bli gammel.
Livet blir det du gjør det til sa kameraten min da vi var i tenårene. Vi gjorde så godt vi kunne. Vi visste ikke bedre, men vi gjorde noe. Det ble isteden som det ble, det gikk som gikk og ingenting varer evig. Det fikk vi erfare. Vi gikk etter hvert hver vår vei. Vi hadde litt forskjellig livsfilosofi. Hans livsfilosofi var: Stol ikke på noen , Forvent ikke takknemmelighet eller gjengjeldelse. Vær tilbakeholden. Alt du gjør eller sier kan bli brukt mot deg.”
Ja, han hadde rett. Jeg tok feil., det forstår jeg nå. Kameraten min hadde lært leksa av faren sin. ”Stol aldri på noen” . hadde han sagt. Han fikk kjenne det i praksis også. En gang lot han gutten falle i bakken da han unnlot å ta han imot da han skulle hoppe ned fra en stol. Da kameraten min fortalte meg dette var jeg sjokkert over farens harde oppdragelse.
Min oppvekst var ikke slik, snarere tvert imot. Hjemme hos oss ble vi lært opp til å være snille og greie. ”Vend det andre kinnet til” ,sa mutter`n da jeg kom hjem etter at jeg hadde blitt banka opp på skoleveien. ”De er bare missunelige på deg fordi du er så fin gutt.” Sa hu. Det var slik jeg utviklet skyldfølelse for at jeg var den jeg var. Jeg ønsket så sterkt å være en annen for da ville jeg sikkert ha blitt akseptert. Det sitter i meg enda selv om jeg snart er 60. Det er så feil det går an å bli! Det er innenifra dypet av en sjøl alt blir bygget. Hvis du tror på deg sjøl vil du tro at det går an. Det er det viktigste. Bygg aldri livet ditt på andre. Det blir feil. En dag vil kanskje grunnmuren sprekke og da ligger du der. Det har jeg opplevd flere ganger. Det går an å reise seg igjen , men det tar tid. Hvis helsa holder. Kroppen husker godt. Alle sellene blir påvirket av ytre påkjenninger. Det er ikke slik at alt er medfødt. Miljøet har STOR påvirkning. Det er utrolig hva tankene kan gjøre med en. Jeg tenker at hjernen er en svamp. Den kan trekke til seg mye dritt. Hvis jeg lar det slippe inn tar det tid før det kommer ut igjen. Det går an å klemme til og vri skitten ut igjen. Ta en grundig vask på innsiden av skallet samtidig. Det er utrolig hva vann kan gjøre med tankene, særlig det rennende og friske vann i bekken. Nå vil jeg oppsøke en elv og legge meg oppi. Da vil jeg la meg flyte bortover som en dupp og kjenne at jeg har oppdrift. Jeg er ikke en død fisk som flyter nedover elva med buken i været., men jeg er en lys levende guttekropp som fortsatt har livet i behold og som vil videre, men ikke samme vei som jeg kom fra. . Når strømmen stilner og jeg kommer meg inn til bredden vil jeg bygge meg en hytte av greiner og bar, tenne meg et bål og la meg tørke.
--------------------------------------------------
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-41496697939398635292015-12-14T13:20:00.001+01:002015-12-14T13:21:31.218+01:00Eventyret om suppebollen som ikke var som alle andre.Suppebollen
Det var en gang en jente og en gutt som skulle ut på tur. Med seg i sekken hadde de alt de trengte. Etter en lang og slitsom tur kom de frem til en fin leirplass. Der hadde de tenkt å sette opp telt og å lage seg et bål for å koke mat. De var begge så veldig sultne etter den lange og strabasiøse turen. Den siste biten hadde det vært ekstra bratt og ulendt terreng. Derfor begynte gutten å samle sammen ved til bålet med en gang. Jenta lagde en fin sitteplass av mykt granbar.
Endelig var bålet tent og matlagingen kunne begynne. Gutten åpnet sekken og tok frem en bolle med suppe og litt brød, satt bollen på bakken og fant frem kjelen. Plutselig begynte bollen å rulle nedover bakken den samme veien de hadde kommet.
Gutten så på jenta og jenta så på gutten med forskrekket blikk. De hadde aldri sett en bolle med suppe oppføre seg slik. De tenkte nok at det hele var en luftspeiling eller noe slikt, men det var det ikke. Den hadde faktisk blitt ganske levende fordi den begynte å prate. De kunne tydelig høre en frydefull latter og gledeshyl fra den kanten som suppebollen rullet. Faktisk kunne de tydelig høre at den ropte ” hiv og hoi. Snart er skatten min. Da kan jeg ta det rolig i de neste hundre år.” Det var en merkelig adferd og et enda merkeligere utrykk fra en ganske alminnelig suppebolle, kjøpt på IKEA i 1990, brukt mange ganger, men fortsatt like fin og tett i lokket.
De hadde gledet seg så mye til å spise suppe så de begynte å løpe etter. De regnet nok med at den ikke kom så langt på egenhånd. Kanskje den allerede hadde buttet mot et tre slik at suppa hadde rent ut? Gutten løp det forteste han kunne og med jenta like i helene. Over stokk og stein bar det, det forteste de bare kunne. Gutten begynte faktisk å rope stopp også. Litt sint ble han også. Han likte ikke helt å bli overrumplet slik - i alle fall ikke på en slik dag som denne. Han sa så tydelig og høyt han kunne; NEI! STOPP I LOVENS ARM. Men suppebollen bare rullet og rullet og rullet. Fortere og fortere og fortere og FORTERE…..
Med ett møtte de en prest på vei opp bakken den samme veien som de selv hadde kommet. Han var helt forskrekket over det han nettopp hadde sett og enda mer forskrekket over at noen løp nedover bakken hoiende og skrikende til en rullende suppebolle fra IKEA. Aldri hadde han sett på maken. Ikke før og ganske sikkert ikke siden heller, for det han nettopp var vitne til lignet ganske enkelt et mirakel. Ganske utrolig også. Helt ulikt noe annet. Til og med det som sto skrevet i bibelen og ganske sikkert de miraklene de hadde vist på TV i Åndenes makt på søndagene.
Dette var en helt vanlig mandag ettermiddag i skogen. Ikke noe spesielt i det hele tatt til å begynne med, men nå var det tydelig noe helt annet. Han tenkte fort og bestemte seg for å være hyggelig og prøve å late som han ville være hjelpsom. Derfor fortet han seg med å spørre om de trengte hjelp til å fange suppebollen. Gutten svarte selvfølgelig ja og takket for hans velvillige innstilling til den veldig kinkige situasjonen de hadde kommet opp i.
Dermed var det 3 som løp etter suppebollen nedover samme vei de nettopp hadde strevet seg oppover. Alle ropte de at den måtte stoppe. I lovens lange arm.
Men suppebollen brydde seg ikke noe om det. Den bare rullet og rullet og rullet. Fortere og fortere og fortere bar det nedover bakken. Gutten som nå fulgte hakk i hel tenkte nok at den ikke kunne klare å komme seg helskinnet ned. Han tenkte på de store steinene nede i ura. Her var det ganske vanskelig å rulle tenkte han for seg selv. Antakelig ville hele suppebollen lande med et plask og kanskje med et brask? Selv om lokket holdt seg på plass ville den helt sikkert sprekke i sammenstøtet med bakken tenkte han. Men helt sikker kunne han nok ikke være for alt var jo så utrolig, helt merkelig og ganske mirakuløst at suppeboller kunne oppføre seg slik. Rett og slett dårlig oppførsel hadde den. Og det var absolutt helt uten sidestykke.
Antakelig ville det ha blitt hovedoppslag i alle landets aviser og direktesendt reportasje på nyhetene i TV. Kanskje det til og med hadde blitt sendt på BBC og CNN? Alle disse tankene svirret igjennom hodet på gutten mens han løp nedover bakken. Men som han tenkte først ville det nok ikke skje. Alt ville nok snart være over, men suppe kunne de nok se langt etter. Kanskje den ville blitt spredt utover et stort område i ura eller kanskje nede i bekken? Så lenge det er tvil er det håp tenkte gutten og fortsette å løpe. Det ble ganske interessant og litt spennende hele greia. Nå var det både tvil og tro som fulgte etter den ville ferden suppebollen hadde. Den på sin side hadde antakelig falt i en gryte full av den beste selvtillitt blandet med både stor selvfølelse, iherdighet og egenrådighet når den var liten. Men nå hadde den blitt sprekkfull og fått lysten til opprør. Den hadde bare ligget i skapet sammen med mange tuppervare og andre dingser i mange år.
Tiden er inne tenkte den nok. Nok er nok. Jeg vil opp og frem, men ned er greit til å begynne med. Det går fortere nedover tenkte den nok. Med gutt putt, jente pente og prest pest etter seg er det best å skynde på, tenkte den nok. ”Hiv og hoi, snart er skatten min. Da kan jeg ta det rolig i de neste hundre år”, ljomet det i det den nærmet seg steinura i en voldsom fart.
Så stor fart hadde den at gutten ikke greide å holde følge lenger. Han begynte å rope igjen. STOPP i lovens lange arm eller så ender det med brask og bram!
Da med ett hørte de en merkelig lyd. Det hørtes litt ut som et svisj og med et etterfølgende rop om hjelp. Ljomet ga etterklang i hele dalføret og det var vanskelig å lokalisere hvor lyden kom fra. Det kunne selvfølgelig være en turgåer til som hadde fått øye på suppebollen, men det kunne selvfølgelig være suppebollen selv som hadde fått supersoniske krefter. Eller kanskje den hadde truffet en stein, kommet ut av kurs og mistet kontrollen?
Gutten stoppet opp og ventet på prest-pest og jente-pente. Sammen sto de og planla hva de skulle gjøre. Kanskje de bare skulle la suppebollen seile sin egen sjø, gå tilbake til bålet og lage pannekaker, eller skulle de ta opp forfølgelsen videre? De valgte det siste forslaget. Helt klart, ingen tvil, nå hadde de fått nytt mot og styrket tro. Alle var enige om det. Presten var ikke den minst ivrige. Han sto og trippet, for suppeboller med supersoniske krefter var ikke dagligkost for han heller. Kanskje denne suppen gir nytt liv til menigheten hans? Kanskje kirka ville bli fullsatt hver søndag og kanskje han kunne servere supersonisk suppe til de hjemløse på Mandagsettermiddagen?
Han hadde nok grunn til å tenke slik, for kirka var langt fra fullsatt og han begynte å miste trua. Det var bare rutinen som hjalp han videre. Det samme uke etter uke, måned etter måned og år etter år. Nå hadde han nok kommet til et vendepunkt. Ingen ting skjer uten en grunn tenkte han og satte utfor nedover skråningen mot der lyden kom fra.
Gutten og jenta hadde nok andre ting i tankene , men de tenkte nok på hva dette kunne bety de også. Ingen røyk uten ild og ingen begynnelse uten stopp. Hva meningen var kommer jo helt an på. Det er ikke alt som skal tas personlig og for alvorlig. Kanskje det bare er noe å le av? Kanskje det er sundt også? Hvem vet? Begge var ganske samstemte på dette området. De hadde begge vært altfor alvorlige og prøvd å kontrollere livet sitt slik at det ikke skjedde noe uforutsatt . Men nok er nok hadde de funnet ut. Nå var tydeligvis prøvelsen kommet med en sprell levende suppebolle fra IKEA. At den ville gjøre dem et lite puss, erte dem litt og få dem til å løpe etter seg var jo kanskje godt ment. De valgte å se det på den måten og satte etter de også, men nå hadde de funnet ut at de bare skulle le, ikke rope stopp i lovens lange arm. Kanskje det virket bedre å si: Løp i frihetens fantasi, eller hopp, drit og dra eller noe lignende. Kanskje det er bedre å slutte å lete mens leken er god?
Forfølgelsen fortsatte men nå med presten i spissen. Gutten og jenta kom etter ,men i et annet tempo enn før. De gikk hånd i hånd, småpratet og lo. Hele greia var jo morsomt.
De begynte å huske på alle de gangene i livet de hadde vært alvorlige og alle de alvorlige hendelsene de hadde kommet opp i. De husket da de strevet seg oppover til toppen av bakken og de husket alle de gangene de fortet seg for å rekke noe. Nå var liksom alt snudd på hodet. De husket at de som barn hadde blitt innprentet hvor sundt suppe var, at alle måtte ta tran, og at de måtte spise opp maten sin. Fremfor alt hadde de lært at det var skikkelig fælt å leke med mat.
Men nå var alt annerledes. Nå var det maten som lekte med dem og ikke omvendt. Nå var det bare tull å tenke slik. Nå viste de bedre. De viste at latter er viktigere enn noe mat og at den faktisk kan forlenge livet, i alle fall gjøre livet til å bli en lek. Livet blir det man gjør det til. Hvis ikke vi gjør det sjøl er det livet som gjør det med oss tenke de. Nei, nok er nok. Nå er det vi som gjør opprør. Vi vil gjøre det vi vil. De husker visa til Ole Paus; Ikke gjør som mora di, sier Jens. Det gjelder sikkert for flere enn han. Sikkert ikke uten grunn at han skrev den teksten.
De homret og lo da de fortsatte nedover lia. Presten hadde de ikke sett siden de så han sist og suppebollen hadde de ikke hørt noe til på en enda lengre stund. Nå var alt så merkelig stille i skogen. Det var bare suset fra trærne og bekken som sildret de kunne høre. Solen varmet også litt nå, men mest av alt kjente de begge varme og glede inni seg. Varm suppe kunne de nok bare plystre i tenkte de nok. Det samme kunne det være også, de hadde jo pannekakerøre og fremfor alt hverandre. Glede hadde de nok av også. De kunne bare se på hverandre, så kom smilet frem med en gang. Det var som om suppa hadde forsvunnet med alt som kunne ligne på tristhet. De begynte å synge på visa til Ole Paus. Og fortsatte nedover lia.
Ordtakene om at en god latter forlenger livet og en glede driver hundre sorger på flukt fikk også luft under vingene. Nå gikk de i lykkerus og det var bare sus og dus. ”Livet er herlig!” Sa de i kor. Nå kan vi bare la det skje det som skjer. Om det handler om suppe enn om det handler om livet, går ut på ett. Det er blandingen av ingrediensene som gir den gode smaken. Det er klart at suppe på en spiker ikke smaker så godt som en med kjøtt og grønnsaker. Slik er det også med livet tenkte de.
En tre retters rett med latter til forrett, suppe til hovedrett og gapskratt etter maten høres umistelig ut som en sekser, spesielt hvis det serveres på rette måten.
Plutselig og helt uten forvarsel kom gutten på hva som kan ha kommet oppi suppa som nettopp har kommet på avveie. Han begynte å tenke på lykke men kom til å tenke på ulykke og før han viste ord av det kom han til å tenke på depresjon. For det ordet ledet han til å tenke på medisinen han hadde hatt stående oppi skapet over ovnen. Dette var en superduper fenomenalistisk anti- deprisiv medisin som han hadde tatt en gang men som han hadde sluttet med da han skjønte at den hadde bi-virkninger av like stor motsatt effekt. Disse medisinene kunne faktisk føre til tristhet, kløe og utslett av verste slaget. Han ønsket ingen, ikke sin verste fiende en gang til å bli utsatt for slike symptomer. I tillegg til disse vel kjente og vanlige bivirkninger kunne det også føre til selvbedrag og vranglære.
Nok om det. Nå hadde de ingen tid å miste. Nå måtte de skynde seg for å unngå at noen fikk i seg suppa, aller helst måtte de unngå at presten prøvde å smake. De løp nedover stien, kikket til høyre, venstre og til og med opp i trærne for å se etter presten. Men han var som sunket i jorda. Da med ett fikk de se at det kom røyk fra ett bål nede i dalen. De satte av sted for å undersøke. Nå var det jenta som løp først. Hun hadde nemlig tatt på seg syvmilsstøvlene sine. Disse kunne holde tempoet oppe og var utholdende til tusen. Bare tanken på det holdt langt nok.
Med jenta føre og gutten hesblesende etter nådde de området der røyken kom fra. De hørte også at det kom lyder fra et sted i den retningen de gikk. Helt tydelig kunne de høre latter og høye rop. Nei! Nå hadde det antakelig skjedd, tenkte de. Bare ikke at det var presten som hadde funnet suppebollen.
Da de begynte å nærme seg fikk de se at det var flere mennesker tilstede rundt et bål på en stor åpen plass og over bålet hang en stor gryte på et stativ. Antakelig var det suppe de kokte fordi ved gryta sto en mann med en øse i handa. Han kunne se ut som presten som nok hadde tatt av seg jakka. Jenta skyndte seg bort til mannen ved bålet som sto vendt med ansiktet den andre veien. Da fikk hun se at han hadde en skje i hånda og som var på vei opp til munnen. Det var nok en smaksprøve som var på vei tenkte hun og kastet seg mot mannen mens hun skrek, NEI! Da med ett fikk hun se at det ikke var presten. Mannen hadde skjegg og lignet en mann hun hadde sett på TV.
Ja nå lurer du vel på hvem det var. Det var ikke Dan Børge Aakerø, ei heller Bjørn Eidsvåg eller noen annen TV kjendis. Det var nok en hun hadde sett på nyhetene tenker jeg. Jeg vet ikke hva du tenker.
Uansett , jeg kommer tilbake om hvem det var. Han ble i alle fall ikke særlig blid av det plutselige overfallet. Nå hadde også de andre fått øynene opp for hva som var i ferd med å skje. Det strømmet til folk fra hele plassen og de var ikke særlig blide de heller, så det så skikkelig mørkt ut. Heldigvis kom også presten løpende ut fra skogkanten og med gutten like i helene. Presten hadde bare vært nede i bekken for å finne vann. Det kunne se ut som de andre visste hvem han var fra før av. Antakelig kjente de presten igjen fra Vålerenga kirke. Han så ikke ut som han var fra vestkanten. Like før de andre folka var i ferd med å kaste seg over jenta ropte presten. Stopp i kristendommens navn! De andre folk bare rista på hodet og flira. Tok tak i jenta og skulle til å kaste henne opp i bålet. Da ropte han som hadde stått ved bålet: Nei, stopp! Ikke gjør det.!Hun har ikke gjort noe galt!
Vel det var jo derfor de andre hadde kommet han til unnsetning. Men når han selv ikke ønsker innblanding er det greit. Det er en uskrevet lov i denne klubben vil jeg tro. Det var lederen i motorsykkel HELLS ANGLES som hadde stått ved gryta og rørt, og det var suppa som gutten og jenta hadde hatt i suppebollen fra IKEA som var i gryta.. Denne hadde de tatt fra presten og for å lage suppe til hele banden hadde de sendt han til bekken etter vann for å spe den ut. Lederen for banden hadde smakt på suppa og fått i seg den supersoniske-superduperfenomenalistiske-suppa med de superduperfenomenalistiske anti-depressive tablettene i. Bi-virkningen hadde nok allerede hjulpet jenta fra å bli stekt levende på bålet vil jeg tro. Lederen virket utrolig vranglært av alt som var vanlig grunnleggende HELLS ANGLES`s tro. Men heldigvis, når lederen sier stopp , så er det slik for alle, til det motsatte er bevist.
Nå reiste lederen seg på bena igjen og begynte å hjelpe jenta opp. Beklager alt styret, sa han. Slo du deg? Nei det har gått greit for meg, sa hun. Åssen går det ellers a? Spurte bandelederen. Helt greit , sa jenta. Håper du ikke slo deg du heller da, sa jenta. Nei sa bandelederen. Erre typen din dea, sa han og pekte bort på gutten. Ja sa jenta og smilte. Vi var på tur, mistet suppebollen, traff presten og vips her er vi. Ok, så intressant a . Sa bandelederen. Vi har østlandsmøte her i skogen hvert år. Fint av vi traff på dere i år da. God suppe forresten. Harru lagan sjøl eller? Nei det er kjæresten min som har laga den. Den er kokt på grønnsaker og kjærlighets vann og med litt utsøkt krydder. Hvis du vil kan du få oppskrifta. Ja, det vil jeg gjerne, sa lederen. Jeg heter forresten Jens.
Han virket veldig hyggelig og fortalte villig om hvem de var og hvordan medlemskapet fungerer. Han fortalte at de har brorskap i gruppa. Her er det bare menn. Vi er 1% byker. Det betyr egentlig at når HA første gang ble opprettet, var det 1% av de som kom hjem fra krigen. Vi har våre egne lover og regler. Nå har vi justert litt. Jeg kjenner det på meg. Kanskje du til og med kan bli venn med meg på facebook. Til og med kirken slapp til jentene etter hvert og da må vi kanskje følge etter.
Så intressant a, sa jenta. Sikkert fint å være med der. Kjøre motorsykkel og sånt, mener jeg.
Ja, det er fint å kjøre motorsykkel, men vi gjør litt annet også. Vi må liksom gjøre noe for å bli sett for den vi er. Vi er liksom ikke som alle andre forstår du.
Er det derfor du var på TV for litt siden? Spør jenta. Ja, blant annet derfor. Vi trenger jo litt reklame vettu. Jeg er jo lederen, og da er det jeg som må gå foran med et dårlig eksempel. Ok. Jeg forstår, svarer hun.
Nå trur jeg vi må gå tilbake til teltplassen, fortsetter hun. Skal dere ikke bli å få dere litt varm suppe i skrotten a? Nei ellers takk. Den kan dere kose dere med sjøl, fortet jenta seg å si. Vel bekomme! Det er dere vel unt. Dette er mat for skikkelige mannfolk. Typen min kaller den for Februarsuppe. Den har både marg, bein og masse grønnsaker oppi., for ikke å glemme krydder. Håper det smaker! Ha det på badet!
Jo slik gikk det med suppa og hvordan det gikk med dem som spiste den kan du tenke deg sjøl. Ikke vet jeg. Det er nok bare fantasien som kan sette grenser for det. Det kan virke som om eventyret ikke er ute enda selv om jeg sier snipp, snapp, snute.
Jeb 09.02.12
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-49776213798382791992015-11-26T13:42:00.000+01:002015-11-26T13:45:00.355+01:00Tankespring og kalvehopp
Jeg leker med tanken.
Jeg tenker at det er en fin dag i dag og at du er med på leken.
Du og jeg og leken hoppet over streken.
Inn i tankeland der alt kan gå an.
Ja, det er en fin dag sier jeg.
Den er tankefin. Den vil gå sin egen vei og svisj, så bar det i vei:
Katta fikk lus, mitt hus gikk meg forbi og i forbifarten sa jeg hei og det sa du og til meg.
Forresten så ble kloakken tett like før festen, tenkte tanken på pletten.
Da fulgte vannet i brønnen med, strømmen likeså og bilen ja den tok kvellen den og, åååååå, men.....
Ja det er en fin dag sier jeg igjen. Tankespring og kalvehopp. Ikke si stopp.
Kjæresten vikke ha noe mer av meg, den saken den er grei. Tjo å hopp san sei.
Uten hus ingen pus, lus eller fetter med fletter. Den tiden er forbi, har ingen sted å gjemme penger.
Alt gikk helt i dass, men hva gjør vel det, dagen er like finmasket og ren under tøyet .
Dagen den er fin-masket , ren og fin!
Men hva gjør vel det, alt er sort som lort ved min port.
Bikkja er borte, tisset i buksa, promp og pes.
Smertelig erfare, liksom på faret. Ja skikkelig på lortefaret.
Da-gen-er-fi-n- fin!
Ja den er fin hvis jeg bare kunne finne den igjen under planken her.
Ikke pen nei, bare fin. Alt sniker seg vekk gjennom finmasket nett.
Sleip som ål, lang som år, ikke grei nei, bare ugrei, ingen håp-san-sei.
Det er det jeg har sagt lenge, dagen er ikke den samme uten DEG!
Rullgardin og baldakin, Spor i leverpost-deg! Ikke noe å bry seg om det, NEI!
Det kan du si, det er lett for deg, ikke noe mer snakk over gjerde, hei på deg.
Blir bare trist, ikke nikke, dokke, vikke. Heller blime på pikknikk. Med meg?
Jeg går nå hjem til meg sa du kanskje. Eller sa du ja, eller hørte jeg bare et rungende NEI!
Etterpå du kanskje fortsatte: Denne dagen den har nok fått nok med sitt og blitt slitt som meg og som deg.
Nei, nei, nei. Det var ikke meningen. Det skulle være morsomt, ikke bli trist sa jeg.
Det var jo ikke meningen. Det var dagen som var den redde. Ikke du!
Jeg har plass til flere tanker. Flere på lager mot redde dager. La dagene seile sin egen sjø. Tankene vil jeg ha med på laget . De er gode på bunnen.
Opp og ned, på tvers i en fei, fire kvister deler seg.
Hvis du ikke vil så får du det nok ikke til.
Tanken den er snill, den gjør akkurat det du vil.
Fra samlingen:
Mot nye høyder.
Jeb
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-77460423268799822712013-03-29T13:59:00.004+01:002016-02-12T21:18:57.316+01:00Rikdom
Jeg vet ennå ikke helt hva rikdom er. Er det bløtt eller er det hardt?
Kanskje det er noe spiselig? Kanskje det er godt, vondt eller er det en ost?
Kanskje den er gammel, blitt vellagret eller har den blitt fordervet?
Det er mulig at rikdommen min har ligget litt for lenge nå.
Ikke vet jeg, men det jeg vet er at matvarer fort kan bli surt i tordenvær.
Bare tanken på det er nok for meg. Lukt, smak og konsistens. .
Jeg husker jeg fikk en sparegris da jeg var fem. Det var mye styr med den.
Da den sto på hylla så jeg at den smilte lurt. Jeg synes å kunne høre den si: ”rikdom er ikke å bruke, det er å gi meg alt, også de små som heter toøre.”
Spare, spare, spare. Det er nok ikke bare, bare. Penger, penger og atter penger.
Hvis jeg bare hadde nok av dem, da ville jeg ha kjøpt meg en trikkebillett tenkte jeg. Jeg ”kjøpte” ideen. Brukte kniven og stakk den inn i ryggen på`n.
Ja, det funket. Jeg fikk tatt de største tilbake og de ble satt i bevegelse. Jeg dro til by`n, følte meg fri, men varte dette til evig tid? Nei, det varte ikke lenge. Jeg forsto at det ikke gikk å kjøpe seg tid. I alle år har jeg tenkt på det. Derfor blir jeg nok ikke fri.
Jeg vil ikke overbevise, men dette er ikke lureri. Jeg tror fortsatt på at rikdom ikke bare må puttes på glass, boks eller i et palass. Det må legges på hyllen eller på brett, slik at fuglene kan spise seg mett, det som blir igjen kan de dele med ekornet .
Selvfølgelig er det ikke så lett. Det kan jeg trygt si. Jeg har noen ganger lagt alt jeg har på bare ett brett. Da stormen kom, svisj, svisj, svisj, alt ble brått så lett.
Det ble en forferdelig nedtur å se, men jeg klarte å si stopp, se opp, bort og over.
Nå vet jeg bedre, det er nok i mitt hjerte som kilden til rikdom finnes tenker jeg. I
Der er mitt palass og det er der de virkelige verdier er, de tar ikke slutt, det formelig bobler opp. Hvis det blir satt på lokk, bare vent så skal du se, det sier nok snart plopp.
Det er her det er trøkk, jeg lar det bare komme frem, Min rikdom er like uendelig som den var da jeg var fem, men den har blitt rådyr, fri og vanskelig å fange. Det er ikke alle forunt å kjøpe seg en bit. Den har blitt til mange. Jeg selger gjerne men ikke uten en tur/retur billett.
Jeb
14.02.13
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-56498382674619538292011-09-21T17:48:00.001+02:002013-01-02T02:24:43.161+01:00FootprintFootprint
Yes, Its true! Real friends make footprint deep in the hart. But it is more. The relation and communication can make pearls out of one single corn of sand. They are rare, and sometimes hard to discover. But if we listen carefully, they can be spoken and we can even find them in one-second of silence.
Jeb 24.07.11
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-39433089228248941442011-09-21T17:26:00.000+02:002011-09-21T17:26:56.692+02:00SmerteSmerte.
Ja det er et ladet begrep. Det er kanskje lettere å snakke om det når livet er over: “Stakkars han led, sa ingen ting, ingen klagesang. Det var en gang, mens han ennå levde, i smerte og fortvilelse. Men ingen klage. Han bet sammen tennene og holdt ut helt til slutt. Stakkars han led mye, men ingen gråt å høre fra den karen nei.
Nei han var en tøffing, virkelig mannfolk. De tåler litt av hvert vet du. Det er bare pyser som gråter og klager. Han holdt det inni seg helt til siste åndedrag. Godt at han fikk slippe å lide mere da.”
Smerte, ja det er et ladet begrep. Mange vil ikke kjenne smerte, ei heller snakke om det. Som å møte noen som akkurat har mistet noen kjære i brå død. Det er så vondt å snakke om det . Hva skal jeg gjøre og si hvis det blir prat om det vonde?
Jeg har hørt noen si:“Men jeg har det bra hvis bare helsa holder. Litt smerte det er ingen sak, det hører jo livet til. Er så drit lei all denna klaginga. De som er sjuke skal ha fordeler både i hue og ræva. Sjukepenger eller trygd får dem uten å løfte en finger. Trur dem ikke vil være friske . Kanskje 50% sjuk og 50% latskap.”
Ja jeg har tenkt på det. Kanskje noen tenker slik. De må ha det vondt. Kanskje de er redd for å leve også? Det er vondt å være redd. Angst, depresjon og fobier. Finnes ikke noe lettvind kur mot det. Da er det bedre å brekke en ben eller arm. Det er håndgripelig og lett å se.
Da kommer praten lett i gang:“Hva har skjedd med deg? Hvordan kunne du finne på å være så uforsiktig! Ja nå har jeg fått meg en lærepenge.sier du kanskje. Snart er jeg nok i full vigør igjen. Bare vent å se!
Men bak speilet finnes det såre og svake menneske som gråter i det stille. Så ingen andre ser. Bare seg selv, i rynkene og utrykket i øynene ser han lidelsen. Det er vansklig å gå forbi uten å kaste et blikk bort på speilbildet. Vi har en hemmelighet sammen tenker han kanskje: Ingen må få vite, ellers mister jeg anseelse og respekt.
Eller finnes det en diplom og medalje for de modige, utholdne og iherdige knugende personer som sliter fra dag til dag, time til time, minutt fra minutt med sin smerte. De virkelige modige som tør å si det høyt og kan felle en tåre fra tid til annen uten skam. Ordlyden ville kanskje være slik:
Diplom
Tildeles........................som aksepterer livet slik det er og har blitt.
I lang å tro tjeneste står................... i sin jobb, selv om dagene både er lange og slitsomme.
Modig er .................som kan vise sitt sanne jeg, med gråt og tenners knissel.
................ rakk til og med å hjelpe flere andre til å stå i deres lidelse.
Med oppmuntring og ros ble.....................heiet frem på oppløpet av oss andre.
For konge og fedrelandet. Den 13.02.2011
Jeb
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-51848931156821610022011-09-04T18:37:00.000+02:002011-09-04T18:37:27.286+02:00Hei på deg!Hei
Jeg liker ikke å se på fotballkamp, ei heller voldelige filmer på TV eller på kino. Biler er et fremkomsmiddel, ikke noe statussymbol for meg. Jeg snakker heller gjerne om livet. Slik det er, uten filter. Trekker inn luften slik den er også. Med eller uten skitt og støv. Liker best lukten av sjø, tang, tare, jord og gjødsel. Ja du skjønner nok hvor jeg har det fra. Jeg datt ned i den gryta tidlig. Har aldri vært redd for å ta i et tak. Spade, hakke og møkkagreip var mine redskap.
Den første jordbæråkeren ble til på ei lagd hylle i en fjellskråning som 10 åring. Jeg så potensialet. Mulighetene for å samle vannet i en liten dump i fjellet. Bygde opp med steiner for å holde jorda på plass. Fylte opp med hønsegjødsel hentet fra nabogården med trillebår. Deretter god jord fra andre enden på tomta. La på plast og plantet jordbærstiklinger. Fikk det til å gro. Var stolt da de første bærene kunne plukkes året etter. Tålmodighet, utholdenhet, iherdig og taktfast opptimist.
Det ligger godt forankret i mitt indre. Har ikke sluppet taket på å sette i gang med noe nytt enda. Er i mitt 55. år nå. Kanskje ikke en jordbæråker denne gang, men kanskje en blomstereng? Hvem vet. Likevel betyr denne første åkeren mye for drivkreftene i meg. Jeg vet at det går an selv om andre bare rister på hodet og sier: Helt håpløs han derre Jenser`n. Gir aldri opp! Kan han ikke bare slutte med det derre tøyset. Det blir ikke noe penger av det heller. Bare sliter seg ut på ingen ting. Jo litt jordbær ble det, men bare til dessert. Med fløte og sukker på. Godt så lenge det varte. Men nei, det derre er ikke noe for meg. Skikkelige inntekter har det ikke blitt hitill. Noen sier kanskje : "Nei han er nok ikke duganes. Ikke noe skikkelig mannfolk med dokumentmappe og karriererejag".
Hei på deg! Vi ses på andre siden sier jeg. På andre siden av torva? Nei håper det blir litt før vi kommer dit sier jeg bestemt. Jeg er jo den fødte opptimist. Jeg tror på de små gleder og virkelige verdier. Ikke tuftet på myter om at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, eller at det er bedre høyere opp på karrierestigen. Jeg har tro på at det går an å bli lykkelig selv med hull i mine lommer. Spiker, ståltråd , en hyssing og kanskje noen frø. Hvis noen detter ut, hva så. Hvis de spirer er det bra, men hvis de blir spist er det godt nok for meg. Jeg deler gjerne med naturens under. Fugler, mus eller andre levende organismer. Hvis jeg kommer den samme vei en annen gang og ser noen spor. Sportegn av min ballast. Her har jeg gått en gang, og nå ser jeg noe av mitt utvalg. Ett kornaks, ett tre og en solsikke kanskje. Fuglene veit.
Jeb 20.05.11
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-85859737020259333222011-09-04T12:54:00.000+02:002017-09-04T14:01:23.904+02:00Nobody else but me can make my dream come thru.Entering a new part of life. New knowledge.
Nobody Know the trouble I have seen on my way.
It`s nothing to do about it.
It belong to the past, a time I have left behind.
It is possible to forget.
It is only my body who knows the difference.
I have seen my self in perspective.
It´s not easy, but I managed.
Laying on the bed in deep meditation.
My body looked like an airplane.
Nobody knowed but me.
I was the captain and you was one of the crew.
Somebody helped to reload the luggage.
Somebody filled the fuel.
Somebody fixed some mechanic problems as well.
Nobody else but me and my helping hands know it.
Luckily I was ready for takeoff .
In full speed on the runway.
Going into the sky. Between the clouds, stars and the moon.
Not alone, but with friends and with you.
Nobody else know.
In a new direction. New line.
In a different hight, above the clouds and rain.
I can reach a new airport, a new part of the world.
I am happy living but flying like an angel.
Who knows.
With my faith and new power. I do believe.
Entering a new life, carrying new luggage.
Together with my friends, and with you.
Looking forwards through the cockpit windscreen.
Nobody else but me can make my dream come thru. I know it.
Jeb 18.03.11
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-70641475775187145552011-09-03T15:56:00.001+02:002015-11-25T01:08:52.149+01:00Det er håp i hengende snøre....Det er håp.
Ja, det er håp. Da finnes det nok råd. Jeg snur hver sten og kikker. Alt som har gjemt seg skal frem i lyset. Det er slutt på å tie stille, og la det bli gjemt og glemt. Nei glemme gjør jeg nok ikke, men fortrenge er kanskje ordet. Fortrengt opp i et hjørne i de innerste mørke rom. Nei, nå skal det ryddes og vaskes. Lyset skal på, men noen rom skal være mine egne. Her skal jeg legge mine manuskripter og notater. Noen kommer kanskje til å bli lest av andre, noen bare mine.
Ja, slik skal det bli. Nå ser jeg labyrinten. Med våkent blikk ser jeg opp og frem. Når jeg møter deg på gaten skal jeg ta av meg hatten, hilse med ett nikk, smil og kanskje med et hei eller god dag. Ja god dag ønsker jeg deg og god dag ønsker jeg meg selv.
Det er håp i hengende snøre. Ja kanskje det følger med snor. Slik at håpet kan finnes hvis det mistes. Hiv og dra! Jeg husker at jeg har lett etter håpet. Kan ikke huske noe snøre, men tenkte ikke på det da. Men det var en god ide`. Den skal jeg huske på å se etter. Hvis ikke skal jeg knyte på et snøre når jeg finner det igjen
Håpet er i slekt med ønsket, vilje med behov. Kjærligheten er en del av sjelen og den lever sitt eget liv, men slektskapet er der. Håp, ønske, vilje og behov er små i forhold til den store kjærligheten. Noen ganger får de lov til å bli med på tur. Utenfor grensen av kontroll. Men ikke viljen. Viljen er litt redd. Liker seg best innenfor gjerdet. Hvitmalt stakitt og en grind med slå. Lukk igjen grinda står det.
Der inne i hagen er det en egen biotop. Tilpasset til klimaet og jordsmonn. Naturen lever sitt eget liv i konkurranse om plassen. Hvis plantene skal trives må de ha stell. Luke, gjødsle, vanne og prates med. Fuglesang er også bra for vekst. Derfor må også fuglene ha sin foringsplass.
Hvis du blir med inn i min hage skal du få saft og vann. En krakk og ett bord finnes i skyggen under epletreet. Det lukter frukt og sommer. Fargene gir godt inntrykk og lyden, ja den er der. Det klinger bra i mine ører og som bakgrunnmusikk til våre stemmer. Lyden av trivsel og glede, men også alvor. Det er trygt her inne og da kommer det frem litt av hvert. Takk for at du vil dele og takk for den gode samtalen.
Når du går, følger jeg til grinden og kanskje håpet, ønsket og kjærligheten følger med deg på veien. Behovet ønsker at du kommer igjen og viljen vil bli med. Men den må bli her å passe på, stelle i hagen og gjøre det fint til neste gang. Ja hvis du trives i mitt selskap vil du kanskje komme igjen.Jeg spør deg kanskje ikke, men hvis jeg spør og du svarer ja, er det ditt valg som du tar da du går ut av din hage. Valget har en viktig funksjon og kan være ledende. Men målet er at kjærligheten skal ha vekstmuligheter. Da må ønsket gå foran håpet og hvis viljen og behovet holdes i sjakk kan de stelle med det som vi har sammen. Begge sin vilje og begge sitt behov, da kan kjærligheten mellom oss blomstre.
Jeb 02.09.11
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-76134012121846134652011-09-03T15:36:00.000+02:002011-09-03T21:24:29.386+02:00Det var tanken som streifet meg.Om-tanken. Det var tanken som strifet meg.
Jeg gikk på gaten her i går.
Mange mennesker gikk samme vei,
mange i motsatt retning.
Jeg sto og ventet på trikken
Det var mange der på perrongen.
Når trikken kom, ble vi stuet sammen.
Så nære hverandre, så mange tomme blikk,
så mange uttrykk. Det gjør inntrykk på meg det.
Frekvensene på tankesignalene skremmer meg ikke lenger.
Jeg vet at de kommer. Når det er mange blir det flom.
Holder meg fast i et eller annet, så jeg ikke flyter bort.
To unge gutter sto å snakket med hverandre. Venner, kamerater, kompiser.
“Har du sett han idet siste?” “Nei veit ikke åssen det går med han nå.” Hva driver han med nå? Hakke peiling.” De andre gutta a?” Kjører samme løpet.” Ok. Vi må gå av på neste."...................
Jeg ble stående igjen. Men tankene mine fulgte med dem videre. En liten bit av en virkelighet. Kamerater, kompiser, venner. Så sterke relasjoner. Alene, to eller flere, spiller ingen rolle. Styrke i hvert et ord. Respekt, ærlighet. Giv me five!
“Ungdommen er slik. Du må respektere dem hvis du skal få respekt tilbake, at de skal høre på deg. Det nytter ikke å være en autoritær idiot som ikke skjønner en dritt. For det hater de! De spytter på deg da, ikke sant?” Sier Svein-Eirik Utsi
Ungdommene bringer med seg noe av dette videre inn i voksenlivet. Deres eget liv er det bare de selv som kan forme. Noen kommer ikke videre, blir dratt med i urent spill. Lett tjente penger, litt her og litt der. Snart bærer det utforbakke. På sklia uten dosering i svinga. Jeg tenker at jeg spør den ene gutten hvordan det føles:
“Hvist faan gjør det vondt. Men smerten minner meg bare på at jeg lever.” Selvpining er det. Hvordan skal dette løpet endres? Hva kan jeg gjøre og hvordan? “De streite folka, trurøm at de kan trylle eller?Har hørt dem si: Det er bare å bure dem inne. Gi dem ei skikkelig lærepenge. Ta igjen, gi dem juling. Gi dem en jævla straff så dem forstår alvoret.” De forstår ikke at det er bare samme leksa om igjen og om igjen. For faan jeg er jo oppvokst med slik dritt. Det er jo for faan det vi gjør opprør mot!”
Jeg spør igjen: Prøv å snu i døra. Tenk i nye baner! Har du noen ganger blitt spurt hvordan du har det? “Nei ikke som jeg kan huske.”
Hvordan vil du ha det? “Ærlighet og respekt det er basic. Hvis ikke kan du bare stikke.
Ok. Jeg forstår, du har blitt svikta? “Ja for faan. Hvorfor skal jeg snakke med deg om dette. Hvem truru du er?”
Jeg sier: Nei du kan slippe hvis du vil. Jeg er bare en fyr som bryr meg om folk. Tenker bare på hva jeg kan gjøre for å hjelpe deg. Jeg har ikke svaret for deg, det må du selv finne ut av. Men jeg kan bli med deg på veien. Som en streit fyr som ikke er redd for å bli møkkete på henda. Jeg kan bli med å ta i et tak. Gå sammen med deg til bloksberg hvis du vil, men ikke videre nedover sklia. Men oppoverbakke, jævla bratt, skikkelig melkesyre i beina. Smerten vil bli uutholdelig, like forbannet, jeg blir med deg på veien. Skal ikke bære deg eller gå føre og å lokke med all verdens belønning. Det er den du bærer på sjøl, kan ikke kjøpes for penger. Når du kommer på toppen, er det du som har nådd målet. Jeg ble bare med på vegen. Hvis det ikke hadde vært for deg, ville jeg ikke vært her. Skjønner du forskjellen?
“Ja Jeg skjønner at du kommer med gode intensjoner, men jeg har blitt svikta så mange ganger. Det koster virkelig krefter bare å tru på folk, uansett hvor gode ideer dem har.”
Jeg sier at nå tror jeg du har missforstått. Det er dine ideer vi skal følege. Jeg er ikke alene. Vi er mange som tenker slik. Svein-Erik Utsi er en av dem. Han veit åssen du har det. Har gått skolen veit du. “Street” smart er han. Men nå er han ikke bare smart, han er klok av skade. Han vil gi deg noe av sin visdom, og jeg noe av min omtanke. Tanken som fulgte med deg på veien, ut av trikken, ut på gata og bort på strøket der de andre folka vanker.
Om-tanke er ikke lett å bære på heller. Særlig når jeg ser flotte folk sklir nedoverbakke uten doserte svinger. Sentrifugalkraften kan være jævla kraftig der.
Når jeg ser folk går skikkelig på trynet. Da gør det skikkelig vondt i om-tanken min.
Ok, det er ditt valg. Hvis du vil, veit du hvor du finner meg. Her har du nummeret mitt. Bare ring meg uansett når. Jeg stikker en tur bort på gården til Utsi. Du treffer meg der. Han har en skikkelig god plan, men han trenger noen som blir med på laget. Han veit sin egen begrensning, men mulighetene er mange og store. Mer enn han aner. Han viser så stor vilje for å kunne lykkes med dette prosjektet. Jeg har tru på`n. Det var tanken som streifa meg. Denne fyren har guts, har det som trengs for å finne det lille smutthullet. Det er bare plass til en om gangen inni der. Du skjønner at det er motsatt av lange ventelister og vanskelig å komme inn. Her er det vanskelig å komme ut av når du først er innenfor.
Jens Erik Bergh 11.02.11
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-44512243533977411092011-09-03T14:38:00.001+02:002015-02-03T11:51:16.844+01:00Love can hurt, but what is life with out it.
I know what I know.
I am what I am.
I do what I do.
I say what I say
I think what I think.
I believe what I believe.
I haw faith in my action.
I don`t know the result.
I don`t know if its right.
I do my best.
I believe in the truth.
I feel if its right.
But. If its wrong I regret.
I am sorry if it hurt any feelings.
I am terribly sorry if its hurt any body at all.
But, I am doing my best, and I want the best for anybody else.
Like my self, I don`t want to be hurt.
Sometime it is a difference between what I want and what I need.
Therefore. I am listen to my hart.
When my thoughts is a second behind my action.
In that second, I probably will find the truth.
I will probably find your hart. And your desire.
I don`t know when and where, but I still believe in love.
The burning love between two people.
The sparkling love to people around.
We are all connected, in invisible bonds.
Some of them very solid, Unbreakable.
Stronger than the will, action in words and thoughts. They are hidden in our hope and wishes. They are the light and we cannot find the way without. If we are lucky, we will find the same path . With strong but elastic bonds. I know.
Jeb. 15.08.11
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-35396790488906766722011-08-26T00:49:00.001+02:002011-09-25T01:28:56.732+02:00A bumpy road.This is life.
I can see it in your eyes.
I can hear it when you talk.
I can feel it`s something between worlds. In second of silence.
Don`t be shy, I am ready to listen.
Ready to face the reality, even if it make me sad.
I am not afraid of the dark, because I know the landscape.
Its life. I am glad you are here. Its not provisionally.
Its for some reason. I don`t know why?
But I believe, life have something to teach us.
Ill newer stop thinking, why me? why you, why, why, why?
But its a part of an lesson, and we are not alone.
It is a hole class of people, living all around the world.
And now to of them have met. Finally, at last.
Its the experience we have in common.
Not the same picture, but perhaps something small details is similar.
Some feelings.
Its funny. When we talk to someone about it, the pain disappears for a second.
That is quality time. It is the beginning of an understanding. Bigger picture. High school of living, university of better understanding.
Thats life. Street smart lesson, and you are not alone. Welcome inn!
Jeb. 25.08.11
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-60366403945855630632011-08-21T22:39:00.000+02:002016-01-13T04:33:40.592+01:00Vilje til handling.En sten er flyttet, et valg er tatt.
En stor sten er flyttet. Mye hardt arbeid er gjort for å få det til.
Iherdig og utholden. Prøvd og feilet, feilet igjen men til slutt lykkes jeg.
Min lykke, men hva med de andre? Har det endret klimaet?
Det er naturens lov som gjelder. Noe blir endret ett sted, får konsekvenser på et annet
En ny vind tar tak i tretoppene eller en sterkere strøm i elven. Vann ledes en annen vei.
I det store perspektivet kan jeg se at det kanskje er en sammenheng, en årsak.
Jeg har gjort noe, tatt et valg og konsekvensen er mitt ansvar.
Det er også naturens lov. Jeg er en del av noe større. En himmel eller helvete, tro og viten.
Jeg er ikke alene, det finnes en større mening og sammenheng. Det åndelige og vitenskaplige.
I det store perspektivet, større enn størst. Større enn det som kan sees og fattes.
Ydmykhet er kanskje ordet som kan beskrive dette. Jeg er liten og ikke alene.
En liten maur, arbeider eller speider. Ja, en rolle har jeg nok i dette store bildet.
Er det noens vilje? Følge råd, instruks eller befaling. Er min handling styrt?
Nei, jeg flyttet jo stenen. Det kunne ikke gått uten vilje. Min egen handling og ide`.
Kan ennå kjenne smerten, huske blod, svette og tårer. Mine tårer.
Jeg ber om forlatelse hvis det har skadet noen andre, men er stolt av min egen lykke.
“Den som ikke gjør noe, gjør aldri noen feil. “Ja det er nok noe sannhet i dette ordtaket.
Hvis min handling førte til at vannet strømmet en annen vei, din vei. Var det min feil?
Det kan jo ledes videre av deg. Ta i et tak og prøv lykken! Flytt stenen og lag vei!
Vis at du duger, ikke la deg lede ut i fortapelsens demning badet i selvmedlidenhet og sorg!
Hvis du tenker at du bør be noen om forlatelse eller tillatelse,hvem skal i så fall det være når det er du selv som bærer byrden. Hvem sin vilje skal råde?
Jeb 20.08.11
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-55983008183998784032011-03-19T00:23:00.000+01:002015-11-26T01:00:00.164+01:00Blanke arkBlanke ark.
Noen lysstråler skinner ned på meg i natt.
Fra månen. Kaster sitt bleke lys ned hit.
Til meg . Skaper skygger på snødekt landskap.
Vakkert, men kaldt.
Et øyeblikk står den i poisisjon.
Akkurat nå, her hos meg. Stillhet.
I bevegelse, sakte mot nord.
Om en halvtime er den gjemt bak furua der.
I trærne sitter småfuglene, helt stille.
Når sola kommer opp bak åsen i øst
er månen ute av syne for meg.
Dagen er full av lys ,lyd og liv.
Nye perspektiver, nye muligheter og
blanke ark.
Jeb 20.02.11Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-24397996381319291702011-02-22T21:59:00.000+01:002011-09-03T21:25:31.836+02:00FluktveienFluktveien.
Å flykte er et urinstinkt. Være på vakt, vaktsom og rede til å komme unna.
Selv om vi mennesker er siviliserte, tenker fornuftig og rasjonellt, er instinktet der likevel.
Å flykte fra smerte i egen kropp er umulig.” Det er ikke farlig å ha smerte sier du.”
Nei det er nok riktig, men det er den fornuftige og rasjonelle måten å forstå det på.
Likevel, vil jeg noen ganger også lytte til mitt instinkt.
I tidlige morgentimer etter en tung natt, uten hvile og søvn kan jeg tenke; finnes det en utvei nå?
Ja jeg vet at det finnes en utvei. Har opplevd å kjenne varme strømme igjennom kroppen. Lindrende følelse i muskelaturen og lettelse for å ha funnet naturens egen metode for smerte-lindring. Den gode følelsen av å være varm , myk og bevegelig. Og fremfor alt kjenne følelsen av mestring.
Men jeg vet at det ikke bare er å trykke på en knapp for å få dette til. Det er resultatet etter lang tids trening.
Kondisjon, utholdenhet og tålmodighet. Ett skritt om gangen, sakte men sikkert bygge seg opp til et høyere kondisjonsnivå. Det er naturens antidepressiva.
Det fysiske og mentale henger nøye sammen. Som en line å balansere på, og en til å feste sikkerhets linen til. Desto høyere over bakken, desto viktigere med sikkerhetstiltak.
Ja jeg har falt ned mange ganger, ikke fra store høyder riktignok, men langt nok. Noen ganger har det vært vanskelig å komme seg på bena igjen fordi krampa har tatt meg. Trodde du at begrepet; å holde på til “krampa tar deg” ,bare var forbeholdt maratonløpere?
Nei det er bare muskelaturen som sier ifra at nok er nok. Det er ingen vits i å fortsette med treningen den dagen. Maratondistansen er så lang som kondisjon og styrkenivået tillater. Kroppen din sier i fra, hit men Ikke lenger i dag, "vær tålmodig nå kjære fornuftige menneske!"
Bruk ditt instikt vi er ikke maskiner. Vi har kommet langt i utviklingen men kan ikke fjerne oss fra oss selv. Vårt urinstinkt.
Jeb 13.02.11Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-31736912956415195772011-02-08T22:25:00.000+01:002013-01-02T02:26:06.875+01:00TYVE GJØRE-MÅLEn, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni, ti.
Å gjøre det man tror på er flott.
Å si hva man mener er bra.
Å lytte på det som blir sagt kan berike meg.
Å se på et ansikt kan fortelle hva som ligger bakenfor uttrykket.
Å bli berørt av en kjærlig hånd kan svekke vrede og lindre smerte.
Å berøre et annet menneske kan gjøres ved å åpne opp for berøring.Vise en Åpen hånd
Å bli sett, kjennes i hjertet hvis det er virkelig jeg som blir sett uten noe i mellom.
Å tro er styrke som kan løfte vekk tunge byrder.
Å vite er bare en liten bit av det som synes.
Å kunne, er er å se med lukkede øyne, men med alle de andre sansene åpnet.
Ti, ni, åtte, syv, seks, fem, fire, tre, to, en.
Å gjøre noe sammen kan bli dobbelt så flott.
Å snakke sammen om det man mener kan lette trykket.
Å lytte til seg selv kan føre til selvinnsikt.
Å se seg selv er å åpne for å se sannheten slik den er.
Å folde hender kan gjøre meg ydmyk og mottakelig for hjelp.
Å berøre de gjemte og glemte opplevelsene kan skremme meg men også rense.
Å tørre er å se , si, høre, føle, røre ved det som er virkelig.
Å tro på noe sammen mangedobler styrken.
Å vite det som ligger bakenfor kan være en åpenbaring.
Å kunne bruke ord for å beskrive følelser, kan være en stor rikdom.
Tyve gjøre-mål.
Jeb 06.02.11Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-2024238142850908182011-01-30T22:13:00.002+01:002011-09-03T21:14:22.199+02:00Hvor har håpet blitt av?“All along the watchtower.” Spiller Bob Dylan. Jeg er lost. Jeg er jævla lost. Tålmodighet og tro for at håpet skal dukke opp er blitt borte. En liten gnist er nok til å tenne flammen, men vinden er sterk. Hard vind fra alle kanter. Nå ser jeg ikke lyset lenger. Det eneste jeg ser, er lyset fra skjermen der ordene kommer opp. Senere ut på papiret som lett kan krølles, brennes og bli borte. Eller blir de det? I røyken ut av pipa vil de spres men ikke leses. Det er bare meg selv som vet. ......
Begret er i ferd å tømmes. Ord er ikke nok til å beskrive følelser. Ikke i musikk og bilder heller.Har mistet alt håp om en vei bort og vekk fra dette. Helvete finnes her inne. Veggene og taket gir ikke ly for vind og vær lenger.” Knok, knok on hevens dor. It alright ma.” Mye har blitt skrevet i full forvirring og fortvilelse over det livet som ikke ble slik som ønsket. Her er jeg i ferd med å gi mitt bidrag.
Begret er tomt, ikke flere dråper, ikke noe å slukke tørsten med lenger.
Ingen vet med sikkerhet hvordan det føles hvis ikke det har blitt opplevd. Sprukne lepper og tørr gane. Hodet begynner å merke tap av veske. Tenker ikke klart , men håpet om å finne en kilde driver meg videre. Den er der ute et sted, men hvor? Ser bort på vinduet trekker til side gardinen. Tykke gardiner av fløyel. Mot ruten trykker jeg mitt kinn. Vil ut, men hvor skal jeg dra? Vil bare få hvile et sted. Ute blandt naturens under. I en verden uten begymring for morgendagens strev. Bare en liten stund.
Jeb. 20.01.2011Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-55975217994110493552011-01-27T20:33:00.001+01:002011-09-03T21:16:23.468+02:00Å være tro…..
”Vær tro mot systemet,
Ikke gå din egen vei og
Ikke la tanken gå sin egen vei heller.
Spør først om lov,hva er det aksept for her?”
Slik blir man lett en del av systemet og felleskapet.
Men å gå sin egen vei og følge sin overbevisning.
Hva er rett i det andre gjør, hva er rett for meg?
Ja jeg har fått min egen tro.
Jeg spør ikke andre, er den rett ?
Men jeg spør meg selv ,gjør jeg rett ?
Å ha en tro på noe større enn menneskene.
Å ha en tro på gud.
Den gode kraften som jeg kjenner i hjertet.
Hvor kommer den fra og hvor bringer den meg hen?
Ja den veien er min egen og jeg vet hvor jeg er nå.
Min tanke løfter meg opp og frem.
Former ordene og slipper dem ut .
Jeb 2010-09-23Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6050292192533906215.post-67322005224316713412011-01-27T01:49:00.003+01:002015-12-13T02:37:26.116+01:00
Din ild.
Se din ild i mørket brenner.
Brenner ,varmer ,lyser opp.
Gnisten som du hadde i deg.
Viser vei og holder deg på topp.
Ditt blikk og stemme med vennlige ord.
Viser noe av denne som i deg bor.
Treffer et hjerte og det begynner å gløde
Den er ikke borte. Den er ikke øde.
Men varmen stiger opp og lyser.
Treffer deg igjen ,så andre myser.
Den varmen som du da kjenner.
Brenner ikke ut når dagen ender.
Den tas med inn i drømmeland.
Når dagen gryr av dag og arbeidsdagen er lang.
Da vet du at du duger. Du gleder andre og det er det du vil.
Ildsjeler trenger andre. Det er slik de lever. Det er slik nye blir til.
Jeb 27.01.11 redigert 12.12.15Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/15884333357795764741noreply@blogger.com0