Tankespring og kalvehopp

Jeg leker med tanken. Jeg tenker at det er en fin dag i dag og at du er med på leken. Du og jeg og leken hoppet over streken. Inn i tankeland der alt kan gå an. Ja, det er en fin dag sier jeg. Den er tankefin. Den vil gå sin egen vei og svisj, så bar det i vei: Katta fikk lus, mitt hus gikk meg forbi og i forbifarten sa jeg hei og det sa du og til meg. Forresten så ble kloakken tett like før festen, tenkte tanken på pletten. Da fulgte vannet i brønnen med, strømmen likeså og bilen ja den tok kvellen den og, åååååå, men..... Ja det er en fin dag sier jeg igjen. Tankespring og kalvehopp. Ikke si stopp. Kjæresten vikke ha noe mer av meg, den saken den er grei. Tjo å hopp san sei. Uten hus ingen pus, lus eller fetter med fletter. Den tiden er forbi, har ingen sted å gjemme penger. Alt gikk helt i dass, men hva gjør vel det, dagen er like finmasket og ren under tøyet . Dagen den er fin-masket , ren og fin! Men hva gjør vel det, alt er sort som lort ved min port. Bikkja er borte, tisset i buksa, promp og pes. Smertelig erfare, liksom på faret. Ja skikkelig på lortefaret. Da-gen-er-fi-n- fin! Ja den er fin hvis jeg bare kunne finne den igjen under planken her. Ikke pen nei, bare fin. Alt sniker seg vekk gjennom finmasket nett. Sleip som ål, lang som år, ikke grei nei, bare ugrei, ingen håp-san-sei. Det er det jeg har sagt lenge, dagen er ikke den samme uten DEG! Rullgardin og baldakin, Spor i leverpost-deg! Ikke noe å bry seg om det, NEI! Det kan du si, det er lett for deg, ikke noe mer snakk over gjerde, hei på deg. Blir bare trist, ikke nikke, dokke, vikke. Heller blime på pikknikk. Med meg? Jeg går nå hjem til meg sa du kanskje. Eller sa du ja, eller hørte jeg bare et rungende NEI! Etterpå du kanskje fortsatte: Denne dagen den har nok fått nok med sitt og blitt slitt som meg og som deg. Nei, nei, nei. Det var ikke meningen. Det skulle være morsomt, ikke bli trist sa jeg. Det var jo ikke meningen. Det var dagen som var den redde. Ikke du! Jeg har plass til flere tanker. Flere på lager mot redde dager. La dagene seile sin egen sjø. Tankene vil jeg ha med på laget . De er gode på bunnen. Opp og ned, på tvers i en fei, fire kvister deler seg. Hvis du ikke vil så får du det nok ikke til. Tanken den er snill, den gjør akkurat det du vil. Fra samlingen: Mot nye høyder. Jeb

Rikdom

Jeg vet ennå ikke helt hva rikdom er. Er det bløtt eller er det hardt? Kanskje det er noe spiselig? Kanskje det er godt, vondt eller er det en ost? Kanskje den er gammel, blitt vellagret eller har den blitt fordervet? Det er mulig at rikdommen min har ligget litt for lenge nå. Ikke vet jeg, men det jeg vet er at matvarer fort kan bli surt i tordenvær. Bare tanken på det er nok for meg. Lukt, smak og konsistens. . Jeg husker jeg fikk en sparegris da jeg var fem. Det var mye styr med den. Da den sto på hylla så jeg at den smilte lurt. Jeg synes å kunne høre den si: ”rikdom er ikke å bruke, det er å gi meg alt, også de små som heter toøre.” Spare, spare, spare. Det er nok ikke bare, bare. Penger, penger og atter penger. Hvis jeg bare hadde nok av dem, da ville jeg ha kjøpt meg en trikkebillett tenkte jeg. Jeg ”kjøpte” ideen. Brukte kniven og stakk den inn i ryggen på`n. Ja, det funket. Jeg fikk tatt de største tilbake og de ble satt i bevegelse. Jeg dro til by`n, følte meg fri, men varte dette til evig tid? Nei, det varte ikke lenge. Jeg forsto at det ikke gikk å kjøpe seg tid. I alle år har jeg tenkt på det. Derfor blir jeg nok ikke fri. Jeg vil ikke overbevise, men dette er ikke lureri. Jeg tror fortsatt på at rikdom ikke bare må puttes på glass, boks eller i et palass. Det må legges på hyllen eller på brett, slik at fuglene kan spise seg mett, det som blir igjen kan de dele med ekornet . Selvfølgelig er det ikke så lett. Det kan jeg trygt si. Jeg har noen ganger lagt alt jeg har på bare ett brett. Da stormen kom, svisj, svisj, svisj, alt ble brått så lett. Det ble en forferdelig nedtur å se, men jeg klarte å si stopp, se opp, bort og over. Nå vet jeg bedre, det er nok i mitt hjerte som kilden til rikdom finnes tenker jeg. I Der er mitt palass og det er der de virkelige verdier er, de tar ikke slutt, det formelig bobler opp. Hvis det blir satt på lokk, bare vent så skal du se, det sier nok snart plopp. Det er her det er trøkk, jeg lar det bare komme frem, Min rikdom er like uendelig som den var da jeg var fem, men den har blitt rådyr, fri og vanskelig å fange. Det er ikke alle forunt å kjøpe seg en bit. Den har blitt til mange. Jeg selger gjerne men ikke uten en tur/retur billett. Jeb 14.02.13

Footprint

Footprint Yes, Its true! Real friends make footprint deep in the hart. But it is more. The relation and communication can make pearls out of one single corn of sand. They are rare, and sometimes hard to discover. But if we listen carefully, they can be spoken and we can even find them in one-second of silence. Jeb 24.07.11

Smerte

Smerte. Ja det er et ladet begrep. Det er kanskje lettere å snakke om det når livet er over: “Stakkars han led, sa ingen ting, ingen klagesang. Det var en gang, mens han ennå levde, i smerte og fortvilelse. Men ingen klage. Han bet sammen tennene og holdt ut helt til slutt. Stakkars han led mye, men ingen gråt å høre fra den karen nei. Nei han var en tøffing, virkelig mannfolk. De tåler litt av hvert vet du. Det er bare pyser som gråter og klager. Han holdt det inni seg helt til siste åndedrag. Godt at han fikk slippe å lide mere da.” Smerte, ja det er et ladet begrep. Mange vil ikke kjenne smerte, ei heller snakke om det. Som å møte noen som akkurat har mistet noen kjære i brå død. Det er så vondt å snakke om det . Hva skal jeg gjøre og si hvis det blir prat om det vonde? Jeg har hørt noen si:“Men jeg har det bra hvis bare helsa holder. Litt smerte det er ingen sak, det hører jo livet til. Er så drit lei all denna klaginga. De som er sjuke skal ha fordeler både i hue og ræva. Sjukepenger eller trygd får dem uten å løfte en finger. Trur dem ikke vil være friske . Kanskje 50% sjuk og 50% latskap.” Ja jeg har tenkt på det. Kanskje noen tenker slik. De må ha det vondt. Kanskje de er redd for å leve også? Det er vondt å være redd. Angst, depresjon og fobier. Finnes ikke noe lettvind kur mot det. Da er det bedre å brekke en ben eller arm. Det er håndgripelig og lett å se. Da kommer praten lett i gang:“Hva har skjedd med deg? Hvordan kunne du finne på å være så uforsiktig! Ja nå har jeg fått meg en lærepenge.sier du kanskje. Snart er jeg nok i full vigør igjen. Bare vent å se! Men bak speilet finnes det såre og svake menneske som gråter i det stille. Så ingen andre ser. Bare seg selv, i rynkene og utrykket i øynene ser han lidelsen. Det er vansklig å gå forbi uten å kaste et blikk bort på speilbildet. Vi har en hemmelighet sammen tenker han kanskje: Ingen må få vite, ellers mister jeg anseelse og respekt. Eller finnes det en diplom og medalje for de modige, utholdne og iherdige knugende personer som sliter fra dag til dag, time til time, minutt fra minutt med sin smerte. De virkelige modige som tør å si det høyt og kan felle en tåre fra tid til annen uten skam. Ordlyden ville kanskje være slik: Diplom Tildeles........................som aksepterer livet slik det er og har blitt. I lang å tro tjeneste står................... i sin jobb, selv om dagene både er lange og slitsomme. Modig er .................som kan vise sitt sanne jeg, med gråt og tenners knissel. ................ rakk til og med å hjelpe flere andre til å stå i deres lidelse. Med oppmuntring og ros ble.....................heiet frem på oppløpet av oss andre. For konge og fedrelandet. Den 13.02.2011 Jeb

Hei på deg!

Hei Jeg liker ikke å se på fotballkamp, ei heller voldelige filmer på TV eller på kino. Biler er et fremkomsmiddel, ikke noe statussymbol for meg. Jeg snakker heller gjerne om livet. Slik det er, uten filter. Trekker inn luften slik den er også. Med eller uten skitt og støv. Liker best lukten av sjø, tang, tare, jord og gjødsel. Ja du skjønner nok hvor jeg har det fra. Jeg datt ned i den gryta tidlig. Har aldri vært redd for å ta i et tak. Spade, hakke og møkkagreip var mine redskap. Den første jordbæråkeren ble til på ei lagd hylle i en fjellskråning som 10 åring. Jeg så potensialet. Mulighetene for å samle vannet i en liten dump i fjellet. Bygde opp med steiner for å holde jorda på plass. Fylte opp med hønsegjødsel hentet fra nabogården med trillebår. Deretter god jord fra andre enden på tomta. La på plast og plantet jordbærstiklinger. Fikk det til å gro. Var stolt da de første bærene kunne plukkes året etter. Tålmodighet, utholdenhet, iherdig og taktfast opptimist. Det ligger godt forankret i mitt indre. Har ikke sluppet taket på å sette i gang med noe nytt enda. Er i mitt 55. år nå. Kanskje ikke en jordbæråker denne gang, men kanskje en blomstereng? Hvem vet. Likevel betyr denne første åkeren mye for drivkreftene i meg. Jeg vet at det går an selv om andre bare rister på hodet og sier: Helt håpløs han derre Jenser`n. Gir aldri opp! Kan han ikke bare slutte med det derre tøyset. Det blir ikke noe penger av det heller. Bare sliter seg ut på ingen ting. Jo litt jordbær ble det, men bare til dessert. Med fløte og sukker på. Godt så lenge det varte. Men nei, det derre er ikke noe for meg. Skikkelige inntekter har det ikke blitt hitill. Noen sier kanskje : "Nei han er nok ikke duganes. Ikke noe skikkelig mannfolk med dokumentmappe og karriererejag". Hei på deg! Vi ses på andre siden sier jeg. På andre siden av torva? Nei håper det blir litt før vi kommer dit sier jeg bestemt. Jeg er jo den fødte opptimist. Jeg tror på de små gleder og virkelige verdier. Ikke tuftet på myter om at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, eller at det er bedre høyere opp på karrierestigen. Jeg har tro på at det går an å bli lykkelig selv med hull i mine lommer. Spiker, ståltråd , en hyssing og kanskje noen frø. Hvis noen detter ut, hva så. Hvis de spirer er det bra, men hvis de blir spist er det godt nok for meg. Jeg deler gjerne med naturens under. Fugler, mus eller andre levende organismer. Hvis jeg kommer den samme vei en annen gang og ser noen spor. Sportegn av min ballast. Her har jeg gått en gang, og nå ser jeg noe av mitt utvalg. Ett kornaks, ett tre og en solsikke kanskje. Fuglene veit. Jeb 20.05.11

Nobody else but me can make my dream come thru.

Entering a new part of life. New knowledge. Nobody Know the trouble I have seen on my way. It`s nothing to do about it. It belong to the past, a time I have left behind. It is possible to forget. It is only my body who knows the difference. I have seen my self in perspective. It´s not easy, but I managed. Laying on the bed in deep meditation. My body looked like an airplane. Nobody knowed but me. I was the captain and you was one of the crew. Somebody helped to reload the luggage. Somebody filled the fuel. Somebody fixed some mechanic problems as well. Nobody else but me and my helping hands know it. Luckily I was ready for takeoff . In full speed on the runway. Going into the sky. Between the clouds, stars and the moon. Not alone, but with friends and with you. Nobody else know. In a new direction. New line. In a different hight, above the clouds and rain. I can reach a new airport, a new part of the world. I am happy living but flying like an angel. Who knows. With my faith and new power. I do believe. Entering a new life, carrying new luggage. Together with my friends, and with you. Looking forwards through the cockpit windscreen. Nobody else but me can make my dream come thru. I know it. Jeb 18.03.11

Det er håp i hengende snøre....

Det er håp. Ja, det er håp. Da finnes det nok råd. Jeg snur hver sten og kikker. Alt som har gjemt seg skal frem i lyset. Det er slutt på å tie stille, og la det bli gjemt og glemt. Nei glemme gjør jeg nok ikke, men fortrenge er kanskje ordet. Fortrengt opp i et hjørne i de innerste mørke rom. Nei, nå skal det ryddes og vaskes. Lyset skal på, men noen rom skal være mine egne. Her skal jeg legge mine manuskripter og notater. Noen kommer kanskje til å bli lest av andre, noen bare mine. Ja, slik skal det bli. Nå ser jeg labyrinten. Med våkent blikk ser jeg opp og frem. Når jeg møter deg på gaten skal jeg ta av meg hatten, hilse med ett nikk, smil og kanskje med et hei eller god dag. Ja god dag ønsker jeg deg og god dag ønsker jeg meg selv. Det er håp i hengende snøre. Ja kanskje det følger med snor. Slik at håpet kan finnes hvis det mistes. Hiv og dra! Jeg husker at jeg har lett etter håpet. Kan ikke huske noe snøre, men tenkte ikke på det da. Men det var en god ide`. Den skal jeg huske på å se etter. Hvis ikke skal jeg knyte på et snøre når jeg finner det igjen Håpet er i slekt med ønsket, vilje med behov. Kjærligheten er en del av sjelen og den lever sitt eget liv, men slektskapet er der. Håp, ønske, vilje og behov er små i forhold til den store kjærligheten. Noen ganger får de lov til å bli med på tur. Utenfor grensen av kontroll. Men ikke viljen. Viljen er litt redd. Liker seg best innenfor gjerdet. Hvitmalt stakitt og en grind med slå. Lukk igjen grinda står det. Der inne i hagen er det en egen biotop. Tilpasset til klimaet og jordsmonn. Naturen lever sitt eget liv i konkurranse om plassen. Hvis plantene skal trives må de ha stell. Luke, gjødsle, vanne og prates med. Fuglesang er også bra for vekst. Derfor må også fuglene ha sin foringsplass. Hvis du blir med inn i min hage skal du få saft og vann. En krakk og ett bord finnes i skyggen under epletreet. Det lukter frukt og sommer. Fargene gir godt inntrykk og lyden, ja den er der. Det klinger bra i mine ører og som bakgrunnmusikk til våre stemmer. Lyden av trivsel og glede, men også alvor. Det er trygt her inne og da kommer det frem litt av hvert. Takk for at du vil dele og takk for den gode samtalen. Når du går, følger jeg til grinden og kanskje håpet, ønsket og kjærligheten følger med deg på veien. Behovet ønsker at du kommer igjen og viljen vil bli med. Men den må bli her å passe på, stelle i hagen og gjøre det fint til neste gang. Ja hvis du trives i mitt selskap vil du kanskje komme igjen.Jeg spør deg kanskje ikke, men hvis jeg spør og du svarer ja, er det ditt valg som du tar da du går ut av din hage. Valget har en viktig funksjon og kan være ledende. Men målet er at kjærligheten skal ha vekstmuligheter. Da må ønsket gå foran håpet og hvis viljen og behovet holdes i sjakk kan de stelle med det som vi har sammen. Begge sin vilje og begge sitt behov, da kan kjærligheten mellom oss blomstre. Jeb 02.09.11