Smerte

Smerte. Ja det er et ladet begrep. Det er kanskje lettere å snakke om det når livet er over: “Stakkars han led, sa ingen ting, ingen klagesang. Det var en gang, mens han ennå levde, i smerte og fortvilelse. Men ingen klage. Han bet sammen tennene og holdt ut helt til slutt. Stakkars han led mye, men ingen gråt å høre fra den karen nei. Nei han var en tøffing, virkelig mannfolk. De tåler litt av hvert vet du. Det er bare pyser som gråter og klager. Han holdt det inni seg helt til siste åndedrag. Godt at han fikk slippe å lide mere da.” Smerte, ja det er et ladet begrep. Mange vil ikke kjenne smerte, ei heller snakke om det. Som å møte noen som akkurat har mistet noen kjære i brå død. Det er så vondt å snakke om det . Hva skal jeg gjøre og si hvis det blir prat om det vonde? Jeg har hørt noen si:“Men jeg har det bra hvis bare helsa holder. Litt smerte det er ingen sak, det hører jo livet til. Er så drit lei all denna klaginga. De som er sjuke skal ha fordeler både i hue og ræva. Sjukepenger eller trygd får dem uten å løfte en finger. Trur dem ikke vil være friske . Kanskje 50% sjuk og 50% latskap.” Ja jeg har tenkt på det. Kanskje noen tenker slik. De må ha det vondt. Kanskje de er redd for å leve også? Det er vondt å være redd. Angst, depresjon og fobier. Finnes ikke noe lettvind kur mot det. Da er det bedre å brekke en ben eller arm. Det er håndgripelig og lett å se. Da kommer praten lett i gang:“Hva har skjedd med deg? Hvordan kunne du finne på å være så uforsiktig! Ja nå har jeg fått meg en lærepenge.sier du kanskje. Snart er jeg nok i full vigør igjen. Bare vent å se! Men bak speilet finnes det såre og svake menneske som gråter i det stille. Så ingen andre ser. Bare seg selv, i rynkene og utrykket i øynene ser han lidelsen. Det er vansklig å gå forbi uten å kaste et blikk bort på speilbildet. Vi har en hemmelighet sammen tenker han kanskje: Ingen må få vite, ellers mister jeg anseelse og respekt. Eller finnes det en diplom og medalje for de modige, utholdne og iherdige knugende personer som sliter fra dag til dag, time til time, minutt fra minutt med sin smerte. De virkelige modige som tør å si det høyt og kan felle en tåre fra tid til annen uten skam. Ordlyden ville kanskje være slik: Diplom Tildeles........................som aksepterer livet slik det er og har blitt. I lang å tro tjeneste står................... i sin jobb, selv om dagene både er lange og slitsomme. Modig er .................som kan vise sitt sanne jeg, med gråt og tenners knissel. ................ rakk til og med å hjelpe flere andre til å stå i deres lidelse. Med oppmuntring og ros ble.....................heiet frem på oppløpet av oss andre. For konge og fedrelandet. Den 13.02.2011 Jeb