Kåseri

Kåseri om Jenser`n Jeg er så redd for å gjøre feil. Det lærte jeg på skolen. Ganske tidlig i opplæringsloven min. Denne loven fikk jeg brukt for gitt. Kanskje jeg kan kalle den for den store Norges loven. Det er loven sin det sa læreren min og vi måtte gjenta hva han sa for å gjøre den til vår egen sa han. Jeg har senere forstått at det ikke var min greie og at det derfor umulig kunne være min lov. Nå tror jeg at jeg har mistet loven om tiltrekning også. Likt skal likt fordrive sier homøopaten. Jeg har fått smake denne medisinen. Jeg husker en gang at jeg fikk sure salte hermetiske plommer. Det funket på den måten at jeg ble mye verre og da virket det sa doktoren. Jeg ble bedre også men det var først etterpå. Det er mye som er rart og som det er vanskelig å skjønne seg på. Det er rart det også, i tillegg til alt det andre rare. Det virker liksom som om jeg lærer om nye rare ting og om rare finurlige kromspring etter hvert som tiden går. Kanskje jeg blir klokere også, men det må vi nok komme tilbake til ved en senere anledning. Nå er jeg nok i seer modus og i opplevelsestiden tror jeg. Kanskje jeg finner meg selv som en fossil klemt mellom plater av forstenet materiale om millioner av år? Kanskje jeg kan se mønsteret da? Det er ikke lett å være mann av sin tid. I dag tenker jeg at jeg helst ville ha vært en gammel krok i gamle dager. Med buksene godt festet opp under armene, hengene i seler med bilder av krokodiller på. Jeg regner med at du ville ha kjent meg igjen likevel. Jeg har alltid hatt den samme gyngende gangen. Antakelig ville vi nok ikke ha møttes. Tiden hadde nok gått ifra oss tenker jeg. Jeg er jo en filosofusknott med tankefelt belte rundt min kroppelopp. Det er jo bare tanker som detter ned i magen og videre ut i fingrene og ut på tagentene slik at du kan se noen av dem. Noen komer aldri dit. De ble ikke til. De forsvant som en båt på havet. ----------------------------------------- Nå snør det og det gjør det. Været er så intenst her oppe i høyden. Jeg regner med at alt vannet kommer fra havet eller alle bekker små. Været blir likt enten vi liker det eller ei. Likt skal likt fordøye, sa homøopaten som ville kurerer meg mot forstoppelse. Det var tidlig på 70 tallet. Jeg hadde så innmari vondt i magen. Han så meg dypt inn i øynene samtidig som han kjente på magen min. Har du vondt her, spurte han. Da fikk jeg vite at jeg hadde nedsunket tarm . Det er noe du må leve med, ikke mot sa han. Still deg på terskelen så går det nok bra. Det var den beste medisinen jeg hadde hørt om. Livet er det hva du gjør det til. Det har i alle fall jeg tenkt bestandig og tenkt det har jeg gjort mye. Jeg var liksom litt tankefull hele tiden når jeg var barn. Det har jeg vært så lenge jeg kan huske og i det siste 10- 15 årene har det økt i omfang. Kanskje det er fordi jeg begynner å nærme meg 2 års stadiet igjen. Det er slik med laksen og ørreten også. De vender tilbake til fødeplassen når de skal gyte. Det er der jeg befinner meg nå, men det er bare innvendig ikke utenpå. Jeg ser ut som en vanlig voksen mann, men inni meg er jeg alt fra et virvelløst dyr til en kongeørn. Alt mellom himmel, jord og vann er jeg. Det var slik det begynte. Det var en gang- ikke alt på en gang. Litt etter litt begynte det å kravle, når bølgene skylte dem på land, fikk de hud, hår og etter hvert også beksømsko. Jeg er fortsatt i den prosessen. Tenker at alt mitt er ditt. Vi er alle knyttet til den samme link. Vi har bare ikke blitt flink. Ingen har kommet seg særlig langt hvis de har sittet på en tue. Vi må ut og se, høre, kjenne og prøve. Det er når vi møter spenning vi kan lade batteriene. Det gnistrer ikke bare når det skjer en kortslutning. I så fall hvis det skjer, skapes det en lysbue og i den kan vi se konturene av vår egen skygge. Ja, da er det tegn på liv tenker jeg. Da er det liv laga, men bare hvis vi er forsiktige. Vi må ikke ta på de strømførende ledningene med bare hendene. Det kan i verste fall føre til korte fingrer. Da er det bedre å være langfingret. Jeg har fortsatt lange fingrer selv om det har vert nære på mange ganger. Første gangen jeg fikk støt var jeg på sykehuset. Det var en arbeidsulykke. Jeg var uheldig da jeg skulle trekke kabel frem til et sikringsskap. Jeg brukte en ståltrå og den viklet seg rundt en strømførende skinne. Da lærte jeg forskjell på innvikling og utvikling. Jeg gikk i elektrikerlæra. Meningen var at jeg skulle lære faget ikke om livsfilosofi. Jeg ble kalt for presten fordi jeg ikke bannet, så på porno og at jeg ikke ble med gutta på by`n. Jeg droppa ut etter 2 år fordi jeg følte meg sjuk hele tida. Det ble ikke noe bedre etterpå heller. Fatter`n trudde jeg var hypokonder. Han var også den jeg måtte levere oppsigelsen til. Jett om jeg grua meg til det. Han hadde jo staket opp løypa. Han ville at jeg skulle bli elektriker som han. Det tok mange år før han innså at vi tenkte litt forskjellig. Det gikk faktisk mange tiår, nærmere bestemt trettifem. Han døde like etterpå. Jeg har tenkt mye på det. Han sa ikke noe om at han var stolt av meg og det jeg hadde fått til. Selvfølgelig hadde jeg ikke mye å skryte av, men jeg hadde jo en gammel traktor, bil, en skips-conteiner og meg sjøl. Jeg hadde overlevd to ekteskap og ett samboerskap. Det hadde blitt som spådommen sa ; -Jeg hadde fått 4 barn, men jeg skulle ikke leve sammen med barnas mor. -Jeg hadde blitt sjuk og det skulle jeg visst fortsette med resten av livet.- I tillegg skulle jeg bli gammel. Livet blir det du gjør det til sa kameraten min da vi var i tenårene. Vi gjorde så godt vi kunne. Vi visste ikke bedre, men vi gjorde noe. Det ble isteden som det ble, det gikk som gikk og ingenting varer evig. Det fikk vi erfare. Vi gikk etter hvert hver vår vei. Vi hadde litt forskjellig livsfilosofi. Hans livsfilosofi var: Stol ikke på noen , Forvent ikke takknemmelighet eller gjengjeldelse. Vær tilbakeholden. Alt du gjør eller sier kan bli brukt mot deg.” Ja, han hadde rett. Jeg tok feil., det forstår jeg nå. Kameraten min hadde lært leksa av faren sin. ”Stol aldri på noen” . hadde han sagt. Han fikk kjenne det i praksis også. En gang lot han gutten falle i bakken da han unnlot å ta han imot da han skulle hoppe ned fra en stol. Da kameraten min fortalte meg dette var jeg sjokkert over farens harde oppdragelse. Min oppvekst var ikke slik, snarere tvert imot. Hjemme hos oss ble vi lært opp til å være snille og greie. ”Vend det andre kinnet til” ,sa mutter`n da jeg kom hjem etter at jeg hadde blitt banka opp på skoleveien. ”De er bare missunelige på deg fordi du er så fin gutt.” Sa hu. Det var slik jeg utviklet skyldfølelse for at jeg var den jeg var. Jeg ønsket så sterkt å være en annen for da ville jeg sikkert ha blitt akseptert. Det sitter i meg enda selv om jeg snart er 60. Det er så feil det går an å bli! Det er innenifra dypet av en sjøl alt blir bygget. Hvis du tror på deg sjøl vil du tro at det går an. Det er det viktigste. Bygg aldri livet ditt på andre. Det blir feil. En dag vil kanskje grunnmuren sprekke og da ligger du der. Det har jeg opplevd flere ganger. Det går an å reise seg igjen , men det tar tid. Hvis helsa holder. Kroppen husker godt. Alle sellene blir påvirket av ytre påkjenninger. Det er ikke slik at alt er medfødt. Miljøet har STOR påvirkning. Det er utrolig hva tankene kan gjøre med en. Jeg tenker at hjernen er en svamp. Den kan trekke til seg mye dritt. Hvis jeg lar det slippe inn tar det tid før det kommer ut igjen. Det går an å klemme til og vri skitten ut igjen. Ta en grundig vask på innsiden av skallet samtidig. Det er utrolig hva vann kan gjøre med tankene, særlig det rennende og friske vann i bekken. Nå vil jeg oppsøke en elv og legge meg oppi. Da vil jeg la meg flyte bortover som en dupp og kjenne at jeg har oppdrift. Jeg er ikke en død fisk som flyter nedover elva med buken i været., men jeg er en lys levende guttekropp som fortsatt har livet i behold og som vil videre, men ikke samme vei som jeg kom fra. . Når strømmen stilner og jeg kommer meg inn til bredden vil jeg bygge meg en hytte av greiner og bar, tenne meg et bål og la meg tørke. --------------------------------------------------