Eventyret om suppebollen som ikke var som alle andre.

Suppebollen Det var en gang en jente og en gutt som skulle ut på tur. Med seg i sekken hadde de alt de trengte. Etter en lang og slitsom tur kom de frem til en fin leirplass. Der hadde de tenkt å sette opp telt og å lage seg et bål for å koke mat. De var begge så veldig sultne etter den lange og strabasiøse turen. Den siste biten hadde det vært ekstra bratt og ulendt terreng. Derfor begynte gutten å samle sammen ved til bålet med en gang. Jenta lagde en fin sitteplass av mykt granbar. Endelig var bålet tent og matlagingen kunne begynne. Gutten åpnet sekken og tok frem en bolle med suppe og litt brød, satt bollen på bakken og fant frem kjelen. Plutselig begynte bollen å rulle nedover bakken den samme veien de hadde kommet. Gutten så på jenta og jenta så på gutten med forskrekket blikk. De hadde aldri sett en bolle med suppe oppføre seg slik. De tenkte nok at det hele var en luftspeiling eller noe slikt, men det var det ikke. Den hadde faktisk blitt ganske levende fordi den begynte å prate. De kunne tydelig høre en frydefull latter og gledeshyl fra den kanten som suppebollen rullet. Faktisk kunne de tydelig høre at den ropte ” hiv og hoi. Snart er skatten min. Da kan jeg ta det rolig i de neste hundre år.” Det var en merkelig adferd og et enda merkeligere utrykk fra en ganske alminnelig suppebolle, kjøpt på IKEA i 1990, brukt mange ganger, men fortsatt like fin og tett i lokket. De hadde gledet seg så mye til å spise suppe så de begynte å løpe etter. De regnet nok med at den ikke kom så langt på egenhånd. Kanskje den allerede hadde buttet mot et tre slik at suppa hadde rent ut? Gutten løp det forteste han kunne og med jenta like i helene. Over stokk og stein bar det, det forteste de bare kunne. Gutten begynte faktisk å rope stopp også. Litt sint ble han også. Han likte ikke helt å bli overrumplet slik - i alle fall ikke på en slik dag som denne. Han sa så tydelig og høyt han kunne; NEI! STOPP I LOVENS ARM. Men suppebollen bare rullet og rullet og rullet. Fortere og fortere og fortere og FORTERE….. Med ett møtte de en prest på vei opp bakken den samme veien som de selv hadde kommet. Han var helt forskrekket over det han nettopp hadde sett og enda mer forskrekket over at noen løp nedover bakken hoiende og skrikende til en rullende suppebolle fra IKEA. Aldri hadde han sett på maken. Ikke før og ganske sikkert ikke siden heller, for det han nettopp var vitne til lignet ganske enkelt et mirakel. Ganske utrolig også. Helt ulikt noe annet. Til og med det som sto skrevet i bibelen og ganske sikkert de miraklene de hadde vist på TV i Åndenes makt på søndagene. Dette var en helt vanlig mandag ettermiddag i skogen. Ikke noe spesielt i det hele tatt til å begynne med, men nå var det tydelig noe helt annet. Han tenkte fort og bestemte seg for å være hyggelig og prøve å late som han ville være hjelpsom. Derfor fortet han seg med å spørre om de trengte hjelp til å fange suppebollen. Gutten svarte selvfølgelig ja og takket for hans velvillige innstilling til den veldig kinkige situasjonen de hadde kommet opp i. Dermed var det 3 som løp etter suppebollen nedover samme vei de nettopp hadde strevet seg oppover. Alle ropte de at den måtte stoppe. I lovens lange arm. Men suppebollen brydde seg ikke noe om det. Den bare rullet og rullet og rullet. Fortere og fortere og fortere bar det nedover bakken. Gutten som nå fulgte hakk i hel tenkte nok at den ikke kunne klare å komme seg helskinnet ned. Han tenkte på de store steinene nede i ura. Her var det ganske vanskelig å rulle tenkte han for seg selv. Antakelig ville hele suppebollen lande med et plask og kanskje med et brask? Selv om lokket holdt seg på plass ville den helt sikkert sprekke i sammenstøtet med bakken tenkte han. Men helt sikker kunne han nok ikke være for alt var jo så utrolig, helt merkelig og ganske mirakuløst at suppeboller kunne oppføre seg slik. Rett og slett dårlig oppførsel hadde den. Og det var absolutt helt uten sidestykke. Antakelig ville det ha blitt hovedoppslag i alle landets aviser og direktesendt reportasje på nyhetene i TV. Kanskje det til og med hadde blitt sendt på BBC og CNN? Alle disse tankene svirret igjennom hodet på gutten mens han løp nedover bakken. Men som han tenkte først ville det nok ikke skje. Alt ville nok snart være over, men suppe kunne de nok se langt etter. Kanskje den ville blitt spredt utover et stort område i ura eller kanskje nede i bekken? Så lenge det er tvil er det håp tenkte gutten og fortsette å løpe. Det ble ganske interessant og litt spennende hele greia. Nå var det både tvil og tro som fulgte etter den ville ferden suppebollen hadde. Den på sin side hadde antakelig falt i en gryte full av den beste selvtillitt blandet med både stor selvfølelse, iherdighet og egenrådighet når den var liten. Men nå hadde den blitt sprekkfull og fått lysten til opprør. Den hadde bare ligget i skapet sammen med mange tuppervare og andre dingser i mange år. Tiden er inne tenkte den nok. Nok er nok. Jeg vil opp og frem, men ned er greit til å begynne med. Det går fortere nedover tenkte den nok. Med gutt putt, jente pente og prest pest etter seg er det best å skynde på, tenkte den nok. ”Hiv og hoi, snart er skatten min. Da kan jeg ta det rolig i de neste hundre år”, ljomet det i det den nærmet seg steinura i en voldsom fart. Så stor fart hadde den at gutten ikke greide å holde følge lenger. Han begynte å rope igjen. STOPP i lovens lange arm eller så ender det med brask og bram! Da med ett hørte de en merkelig lyd. Det hørtes litt ut som et svisj og med et etterfølgende rop om hjelp. Ljomet ga etterklang i hele dalføret og det var vanskelig å lokalisere hvor lyden kom fra. Det kunne selvfølgelig være en turgåer til som hadde fått øye på suppebollen, men det kunne selvfølgelig være suppebollen selv som hadde fått supersoniske krefter. Eller kanskje den hadde truffet en stein, kommet ut av kurs og mistet kontrollen? Gutten stoppet opp og ventet på prest-pest og jente-pente. Sammen sto de og planla hva de skulle gjøre. Kanskje de bare skulle la suppebollen seile sin egen sjø, gå tilbake til bålet og lage pannekaker, eller skulle de ta opp forfølgelsen videre? De valgte det siste forslaget. Helt klart, ingen tvil, nå hadde de fått nytt mot og styrket tro. Alle var enige om det. Presten var ikke den minst ivrige. Han sto og trippet, for suppeboller med supersoniske krefter var ikke dagligkost for han heller. Kanskje denne suppen gir nytt liv til menigheten hans? Kanskje kirka ville bli fullsatt hver søndag og kanskje han kunne servere supersonisk suppe til de hjemløse på Mandagsettermiddagen? Han hadde nok grunn til å tenke slik, for kirka var langt fra fullsatt og han begynte å miste trua. Det var bare rutinen som hjalp han videre. Det samme uke etter uke, måned etter måned og år etter år. Nå hadde han nok kommet til et vendepunkt. Ingen ting skjer uten en grunn tenkte han og satte utfor nedover skråningen mot der lyden kom fra. Gutten og jenta hadde nok andre ting i tankene , men de tenkte nok på hva dette kunne bety de også. Ingen røyk uten ild og ingen begynnelse uten stopp. Hva meningen var kommer jo helt an på. Det er ikke alt som skal tas personlig og for alvorlig. Kanskje det bare er noe å le av? Kanskje det er sundt også? Hvem vet? Begge var ganske samstemte på dette området. De hadde begge vært altfor alvorlige og prøvd å kontrollere livet sitt slik at det ikke skjedde noe uforutsatt . Men nok er nok hadde de funnet ut. Nå var tydeligvis prøvelsen kommet med en sprell levende suppebolle fra IKEA. At den ville gjøre dem et lite puss, erte dem litt og få dem til å løpe etter seg var jo kanskje godt ment. De valgte å se det på den måten og satte etter de også, men nå hadde de funnet ut at de bare skulle le, ikke rope stopp i lovens lange arm. Kanskje det virket bedre å si: Løp i frihetens fantasi, eller hopp, drit og dra eller noe lignende. Kanskje det er bedre å slutte å lete mens leken er god? Forfølgelsen fortsatte men nå med presten i spissen. Gutten og jenta kom etter ,men i et annet tempo enn før. De gikk hånd i hånd, småpratet og lo. Hele greia var jo morsomt. De begynte å huske på alle de gangene i livet de hadde vært alvorlige og alle de alvorlige hendelsene de hadde kommet opp i. De husket da de strevet seg oppover til toppen av bakken og de husket alle de gangene de fortet seg for å rekke noe. Nå var liksom alt snudd på hodet. De husket at de som barn hadde blitt innprentet hvor sundt suppe var, at alle måtte ta tran, og at de måtte spise opp maten sin. Fremfor alt hadde de lært at det var skikkelig fælt å leke med mat. Men nå var alt annerledes. Nå var det maten som lekte med dem og ikke omvendt. Nå var det bare tull å tenke slik. Nå viste de bedre. De viste at latter er viktigere enn noe mat og at den faktisk kan forlenge livet, i alle fall gjøre livet til å bli en lek. Livet blir det man gjør det til. Hvis ikke vi gjør det sjøl er det livet som gjør det med oss tenke de. Nei, nok er nok. Nå er det vi som gjør opprør. Vi vil gjøre det vi vil. De husker visa til Ole Paus; Ikke gjør som mora di, sier Jens. Det gjelder sikkert for flere enn han. Sikkert ikke uten grunn at han skrev den teksten. De homret og lo da de fortsatte nedover lia. Presten hadde de ikke sett siden de så han sist og suppebollen hadde de ikke hørt noe til på en enda lengre stund. Nå var alt så merkelig stille i skogen. Det var bare suset fra trærne og bekken som sildret de kunne høre. Solen varmet også litt nå, men mest av alt kjente de begge varme og glede inni seg. Varm suppe kunne de nok bare plystre i tenkte de nok. Det samme kunne det være også, de hadde jo pannekakerøre og fremfor alt hverandre. Glede hadde de nok av også. De kunne bare se på hverandre, så kom smilet frem med en gang. Det var som om suppa hadde forsvunnet med alt som kunne ligne på tristhet. De begynte å synge på visa til Ole Paus. Og fortsatte nedover lia. Ordtakene om at en god latter forlenger livet og en glede driver hundre sorger på flukt fikk også luft under vingene. Nå gikk de i lykkerus og det var bare sus og dus. ”Livet er herlig!” Sa de i kor. Nå kan vi bare la det skje det som skjer. Om det handler om suppe enn om det handler om livet, går ut på ett. Det er blandingen av ingrediensene som gir den gode smaken. Det er klart at suppe på en spiker ikke smaker så godt som en med kjøtt og grønnsaker. Slik er det også med livet tenkte de. En tre retters rett med latter til forrett, suppe til hovedrett og gapskratt etter maten høres umistelig ut som en sekser, spesielt hvis det serveres på rette måten. Plutselig og helt uten forvarsel kom gutten på hva som kan ha kommet oppi suppa som nettopp har kommet på avveie. Han begynte å tenke på lykke men kom til å tenke på ulykke og før han viste ord av det kom han til å tenke på depresjon. For det ordet ledet han til å tenke på medisinen han hadde hatt stående oppi skapet over ovnen. Dette var en superduper fenomenalistisk anti- deprisiv medisin som han hadde tatt en gang men som han hadde sluttet med da han skjønte at den hadde bi-virkninger av like stor motsatt effekt. Disse medisinene kunne faktisk føre til tristhet, kløe og utslett av verste slaget. Han ønsket ingen, ikke sin verste fiende en gang til å bli utsatt for slike symptomer. I tillegg til disse vel kjente og vanlige bivirkninger kunne det også føre til selvbedrag og vranglære. Nok om det. Nå hadde de ingen tid å miste. Nå måtte de skynde seg for å unngå at noen fikk i seg suppa, aller helst måtte de unngå at presten prøvde å smake. De løp nedover stien, kikket til høyre, venstre og til og med opp i trærne for å se etter presten. Men han var som sunket i jorda. Da med ett fikk de se at det kom røyk fra ett bål nede i dalen. De satte av sted for å undersøke. Nå var det jenta som løp først. Hun hadde nemlig tatt på seg syvmilsstøvlene sine. Disse kunne holde tempoet oppe og var utholdende til tusen. Bare tanken på det holdt langt nok. Med jenta føre og gutten hesblesende etter nådde de området der røyken kom fra. De hørte også at det kom lyder fra et sted i den retningen de gikk. Helt tydelig kunne de høre latter og høye rop. Nei! Nå hadde det antakelig skjedd, tenkte de. Bare ikke at det var presten som hadde funnet suppebollen. Da de begynte å nærme seg fikk de se at det var flere mennesker tilstede rundt et bål på en stor åpen plass og over bålet hang en stor gryte på et stativ. Antakelig var det suppe de kokte fordi ved gryta sto en mann med en øse i handa. Han kunne se ut som presten som nok hadde tatt av seg jakka. Jenta skyndte seg bort til mannen ved bålet som sto vendt med ansiktet den andre veien. Da fikk hun se at han hadde en skje i hånda og som var på vei opp til munnen. Det var nok en smaksprøve som var på vei tenkte hun og kastet seg mot mannen mens hun skrek, NEI! Da med ett fikk hun se at det ikke var presten. Mannen hadde skjegg og lignet en mann hun hadde sett på TV. Ja nå lurer du vel på hvem det var. Det var ikke Dan Børge Aakerø, ei heller Bjørn Eidsvåg eller noen annen TV kjendis. Det var nok en hun hadde sett på nyhetene tenker jeg. Jeg vet ikke hva du tenker. Uansett , jeg kommer tilbake om hvem det var. Han ble i alle fall ikke særlig blid av det plutselige overfallet. Nå hadde også de andre fått øynene opp for hva som var i ferd med å skje. Det strømmet til folk fra hele plassen og de var ikke særlig blide de heller, så det så skikkelig mørkt ut. Heldigvis kom også presten løpende ut fra skogkanten og med gutten like i helene. Presten hadde bare vært nede i bekken for å finne vann. Det kunne se ut som de andre visste hvem han var fra før av. Antakelig kjente de presten igjen fra Vålerenga kirke. Han så ikke ut som han var fra vestkanten. Like før de andre folka var i ferd med å kaste seg over jenta ropte presten. Stopp i kristendommens navn! De andre folk bare rista på hodet og flira. Tok tak i jenta og skulle til å kaste henne opp i bålet. Da ropte han som hadde stått ved bålet: Nei, stopp! Ikke gjør det.!Hun har ikke gjort noe galt! Vel det var jo derfor de andre hadde kommet han til unnsetning. Men når han selv ikke ønsker innblanding er det greit. Det er en uskrevet lov i denne klubben vil jeg tro. Det var lederen i motorsykkel HELLS ANGLES som hadde stått ved gryta og rørt, og det var suppa som gutten og jenta hadde hatt i suppebollen fra IKEA som var i gryta.. Denne hadde de tatt fra presten og for å lage suppe til hele banden hadde de sendt han til bekken etter vann for å spe den ut. Lederen for banden hadde smakt på suppa og fått i seg den supersoniske-superduperfenomenalistiske-suppa med de superduperfenomenalistiske anti-depressive tablettene i. Bi-virkningen hadde nok allerede hjulpet jenta fra å bli stekt levende på bålet vil jeg tro. Lederen virket utrolig vranglært av alt som var vanlig grunnleggende HELLS ANGLES`s tro. Men heldigvis, når lederen sier stopp , så er det slik for alle, til det motsatte er bevist. Nå reiste lederen seg på bena igjen og begynte å hjelpe jenta opp. Beklager alt styret, sa han. Slo du deg? Nei det har gått greit for meg, sa hun. Åssen går det ellers a? Spurte bandelederen. Helt greit , sa jenta. Håper du ikke slo deg du heller da, sa jenta. Nei sa bandelederen. Erre typen din dea, sa han og pekte bort på gutten. Ja sa jenta og smilte. Vi var på tur, mistet suppebollen, traff presten og vips her er vi. Ok, så intressant a . Sa bandelederen. Vi har østlandsmøte her i skogen hvert år. Fint av vi traff på dere i år da. God suppe forresten. Harru lagan sjøl eller? Nei det er kjæresten min som har laga den. Den er kokt på grønnsaker og kjærlighets vann og med litt utsøkt krydder. Hvis du vil kan du få oppskrifta. Ja, det vil jeg gjerne, sa lederen. Jeg heter forresten Jens. Han virket veldig hyggelig og fortalte villig om hvem de var og hvordan medlemskapet fungerer. Han fortalte at de har brorskap i gruppa. Her er det bare menn. Vi er 1% byker. Det betyr egentlig at når HA første gang ble opprettet, var det 1% av de som kom hjem fra krigen. Vi har våre egne lover og regler. Nå har vi justert litt. Jeg kjenner det på meg. Kanskje du til og med kan bli venn med meg på facebook. Til og med kirken slapp til jentene etter hvert og da må vi kanskje følge etter. Så intressant a, sa jenta. Sikkert fint å være med der. Kjøre motorsykkel og sånt, mener jeg. Ja, det er fint å kjøre motorsykkel, men vi gjør litt annet også. Vi må liksom gjøre noe for å bli sett for den vi er. Vi er liksom ikke som alle andre forstår du. Er det derfor du var på TV for litt siden? Spør jenta. Ja, blant annet derfor. Vi trenger jo litt reklame vettu. Jeg er jo lederen, og da er det jeg som må gå foran med et dårlig eksempel. Ok. Jeg forstår, svarer hun. Nå trur jeg vi må gå tilbake til teltplassen, fortsetter hun. Skal dere ikke bli å få dere litt varm suppe i skrotten a? Nei ellers takk. Den kan dere kose dere med sjøl, fortet jenta seg å si. Vel bekomme! Det er dere vel unt. Dette er mat for skikkelige mannfolk. Typen min kaller den for Februarsuppe. Den har både marg, bein og masse grønnsaker oppi., for ikke å glemme krydder. Håper det smaker! Ha det på badet! Jo slik gikk det med suppa og hvordan det gikk med dem som spiste den kan du tenke deg sjøl. Ikke vet jeg. Det er nok bare fantasien som kan sette grenser for det. Det kan virke som om eventyret ikke er ute enda selv om jeg sier snipp, snapp, snute. Jeb 09.02.12

Tankespring og kalvehopp

Jeg leker med tanken. Jeg tenker at det er en fin dag i dag og at du er med på leken. Du og jeg og leken hoppet over streken. Inn i tankeland der alt kan gå an. Ja, det er en fin dag sier jeg. Den er tankefin. Den vil gå sin egen vei og svisj, så bar det i vei: Katta fikk lus, mitt hus gikk meg forbi og i forbifarten sa jeg hei og det sa du og til meg. Forresten så ble kloakken tett like før festen, tenkte tanken på pletten. Da fulgte vannet i brønnen med, strømmen likeså og bilen ja den tok kvellen den og, åååååå, men..... Ja det er en fin dag sier jeg igjen. Tankespring og kalvehopp. Ikke si stopp. Kjæresten vikke ha noe mer av meg, den saken den er grei. Tjo å hopp san sei. Uten hus ingen pus, lus eller fetter med fletter. Den tiden er forbi, har ingen sted å gjemme penger. Alt gikk helt i dass, men hva gjør vel det, dagen er like finmasket og ren under tøyet . Dagen den er fin-masket , ren og fin! Men hva gjør vel det, alt er sort som lort ved min port. Bikkja er borte, tisset i buksa, promp og pes. Smertelig erfare, liksom på faret. Ja skikkelig på lortefaret. Da-gen-er-fi-n- fin! Ja den er fin hvis jeg bare kunne finne den igjen under planken her. Ikke pen nei, bare fin. Alt sniker seg vekk gjennom finmasket nett. Sleip som ål, lang som år, ikke grei nei, bare ugrei, ingen håp-san-sei. Det er det jeg har sagt lenge, dagen er ikke den samme uten DEG! Rullgardin og baldakin, Spor i leverpost-deg! Ikke noe å bry seg om det, NEI! Det kan du si, det er lett for deg, ikke noe mer snakk over gjerde, hei på deg. Blir bare trist, ikke nikke, dokke, vikke. Heller blime på pikknikk. Med meg? Jeg går nå hjem til meg sa du kanskje. Eller sa du ja, eller hørte jeg bare et rungende NEI! Etterpå du kanskje fortsatte: Denne dagen den har nok fått nok med sitt og blitt slitt som meg og som deg. Nei, nei, nei. Det var ikke meningen. Det skulle være morsomt, ikke bli trist sa jeg. Det var jo ikke meningen. Det var dagen som var den redde. Ikke du! Jeg har plass til flere tanker. Flere på lager mot redde dager. La dagene seile sin egen sjø. Tankene vil jeg ha med på laget . De er gode på bunnen. Opp og ned, på tvers i en fei, fire kvister deler seg. Hvis du ikke vil så får du det nok ikke til. Tanken den er snill, den gjør akkurat det du vil. Fra samlingen: Mot nye høyder. Jeb

Rikdom

Jeg vet ennå ikke helt hva rikdom er. Er det bløtt eller er det hardt? Kanskje det er noe spiselig? Kanskje det er godt, vondt eller er det en ost? Kanskje den er gammel, blitt vellagret eller har den blitt fordervet? Det er mulig at rikdommen min har ligget litt for lenge nå. Ikke vet jeg, men det jeg vet er at matvarer fort kan bli surt i tordenvær. Bare tanken på det er nok for meg. Lukt, smak og konsistens. . Jeg husker jeg fikk en sparegris da jeg var fem. Det var mye styr med den. Da den sto på hylla så jeg at den smilte lurt. Jeg synes å kunne høre den si: ”rikdom er ikke å bruke, det er å gi meg alt, også de små som heter toøre.” Spare, spare, spare. Det er nok ikke bare, bare. Penger, penger og atter penger. Hvis jeg bare hadde nok av dem, da ville jeg ha kjøpt meg en trikkebillett tenkte jeg. Jeg ”kjøpte” ideen. Brukte kniven og stakk den inn i ryggen på`n. Ja, det funket. Jeg fikk tatt de største tilbake og de ble satt i bevegelse. Jeg dro til by`n, følte meg fri, men varte dette til evig tid? Nei, det varte ikke lenge. Jeg forsto at det ikke gikk å kjøpe seg tid. I alle år har jeg tenkt på det. Derfor blir jeg nok ikke fri. Jeg vil ikke overbevise, men dette er ikke lureri. Jeg tror fortsatt på at rikdom ikke bare må puttes på glass, boks eller i et palass. Det må legges på hyllen eller på brett, slik at fuglene kan spise seg mett, det som blir igjen kan de dele med ekornet . Selvfølgelig er det ikke så lett. Det kan jeg trygt si. Jeg har noen ganger lagt alt jeg har på bare ett brett. Da stormen kom, svisj, svisj, svisj, alt ble brått så lett. Det ble en forferdelig nedtur å se, men jeg klarte å si stopp, se opp, bort og over. Nå vet jeg bedre, det er nok i mitt hjerte som kilden til rikdom finnes tenker jeg. I Der er mitt palass og det er der de virkelige verdier er, de tar ikke slutt, det formelig bobler opp. Hvis det blir satt på lokk, bare vent så skal du se, det sier nok snart plopp. Det er her det er trøkk, jeg lar det bare komme frem, Min rikdom er like uendelig som den var da jeg var fem, men den har blitt rådyr, fri og vanskelig å fange. Det er ikke alle forunt å kjøpe seg en bit. Den har blitt til mange. Jeg selger gjerne men ikke uten en tur/retur billett. Jeb 14.02.13

Footprint

Footprint Yes, Its true! Real friends make footprint deep in the hart. But it is more. The relation and communication can make pearls out of one single corn of sand. They are rare, and sometimes hard to discover. But if we listen carefully, they can be spoken and we can even find them in one-second of silence. Jeb 24.07.11

Smerte

Smerte. Ja det er et ladet begrep. Det er kanskje lettere å snakke om det når livet er over: “Stakkars han led, sa ingen ting, ingen klagesang. Det var en gang, mens han ennå levde, i smerte og fortvilelse. Men ingen klage. Han bet sammen tennene og holdt ut helt til slutt. Stakkars han led mye, men ingen gråt å høre fra den karen nei. Nei han var en tøffing, virkelig mannfolk. De tåler litt av hvert vet du. Det er bare pyser som gråter og klager. Han holdt det inni seg helt til siste åndedrag. Godt at han fikk slippe å lide mere da.” Smerte, ja det er et ladet begrep. Mange vil ikke kjenne smerte, ei heller snakke om det. Som å møte noen som akkurat har mistet noen kjære i brå død. Det er så vondt å snakke om det . Hva skal jeg gjøre og si hvis det blir prat om det vonde? Jeg har hørt noen si:“Men jeg har det bra hvis bare helsa holder. Litt smerte det er ingen sak, det hører jo livet til. Er så drit lei all denna klaginga. De som er sjuke skal ha fordeler både i hue og ræva. Sjukepenger eller trygd får dem uten å løfte en finger. Trur dem ikke vil være friske . Kanskje 50% sjuk og 50% latskap.” Ja jeg har tenkt på det. Kanskje noen tenker slik. De må ha det vondt. Kanskje de er redd for å leve også? Det er vondt å være redd. Angst, depresjon og fobier. Finnes ikke noe lettvind kur mot det. Da er det bedre å brekke en ben eller arm. Det er håndgripelig og lett å se. Da kommer praten lett i gang:“Hva har skjedd med deg? Hvordan kunne du finne på å være så uforsiktig! Ja nå har jeg fått meg en lærepenge.sier du kanskje. Snart er jeg nok i full vigør igjen. Bare vent å se! Men bak speilet finnes det såre og svake menneske som gråter i det stille. Så ingen andre ser. Bare seg selv, i rynkene og utrykket i øynene ser han lidelsen. Det er vansklig å gå forbi uten å kaste et blikk bort på speilbildet. Vi har en hemmelighet sammen tenker han kanskje: Ingen må få vite, ellers mister jeg anseelse og respekt. Eller finnes det en diplom og medalje for de modige, utholdne og iherdige knugende personer som sliter fra dag til dag, time til time, minutt fra minutt med sin smerte. De virkelige modige som tør å si det høyt og kan felle en tåre fra tid til annen uten skam. Ordlyden ville kanskje være slik: Diplom Tildeles........................som aksepterer livet slik det er og har blitt. I lang å tro tjeneste står................... i sin jobb, selv om dagene både er lange og slitsomme. Modig er .................som kan vise sitt sanne jeg, med gråt og tenners knissel. ................ rakk til og med å hjelpe flere andre til å stå i deres lidelse. Med oppmuntring og ros ble.....................heiet frem på oppløpet av oss andre. For konge og fedrelandet. Den 13.02.2011 Jeb

Hei på deg!

Hei Jeg liker ikke å se på fotballkamp, ei heller voldelige filmer på TV eller på kino. Biler er et fremkomsmiddel, ikke noe statussymbol for meg. Jeg snakker heller gjerne om livet. Slik det er, uten filter. Trekker inn luften slik den er også. Med eller uten skitt og støv. Liker best lukten av sjø, tang, tare, jord og gjødsel. Ja du skjønner nok hvor jeg har det fra. Jeg datt ned i den gryta tidlig. Har aldri vært redd for å ta i et tak. Spade, hakke og møkkagreip var mine redskap. Den første jordbæråkeren ble til på ei lagd hylle i en fjellskråning som 10 åring. Jeg så potensialet. Mulighetene for å samle vannet i en liten dump i fjellet. Bygde opp med steiner for å holde jorda på plass. Fylte opp med hønsegjødsel hentet fra nabogården med trillebår. Deretter god jord fra andre enden på tomta. La på plast og plantet jordbærstiklinger. Fikk det til å gro. Var stolt da de første bærene kunne plukkes året etter. Tålmodighet, utholdenhet, iherdig og taktfast opptimist. Det ligger godt forankret i mitt indre. Har ikke sluppet taket på å sette i gang med noe nytt enda. Er i mitt 55. år nå. Kanskje ikke en jordbæråker denne gang, men kanskje en blomstereng? Hvem vet. Likevel betyr denne første åkeren mye for drivkreftene i meg. Jeg vet at det går an selv om andre bare rister på hodet og sier: Helt håpløs han derre Jenser`n. Gir aldri opp! Kan han ikke bare slutte med det derre tøyset. Det blir ikke noe penger av det heller. Bare sliter seg ut på ingen ting. Jo litt jordbær ble det, men bare til dessert. Med fløte og sukker på. Godt så lenge det varte. Men nei, det derre er ikke noe for meg. Skikkelige inntekter har det ikke blitt hitill. Noen sier kanskje : "Nei han er nok ikke duganes. Ikke noe skikkelig mannfolk med dokumentmappe og karriererejag". Hei på deg! Vi ses på andre siden sier jeg. På andre siden av torva? Nei håper det blir litt før vi kommer dit sier jeg bestemt. Jeg er jo den fødte opptimist. Jeg tror på de små gleder og virkelige verdier. Ikke tuftet på myter om at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, eller at det er bedre høyere opp på karrierestigen. Jeg har tro på at det går an å bli lykkelig selv med hull i mine lommer. Spiker, ståltråd , en hyssing og kanskje noen frø. Hvis noen detter ut, hva så. Hvis de spirer er det bra, men hvis de blir spist er det godt nok for meg. Jeg deler gjerne med naturens under. Fugler, mus eller andre levende organismer. Hvis jeg kommer den samme vei en annen gang og ser noen spor. Sportegn av min ballast. Her har jeg gått en gang, og nå ser jeg noe av mitt utvalg. Ett kornaks, ett tre og en solsikke kanskje. Fuglene veit. Jeb 20.05.11

Nobody else but me can make my dream come thru.

Entering a new part of life. New knowledge. Nobody Know the trouble I have seen on my way. It`s nothing to do about it. It belong to the past, a time I have left behind. It is possible to forget. It is only my body who knows the difference. I have seen my self in perspective. It´s not easy, but I managed. Laying on the bed in deep meditation. My body looked like an airplane. Nobody knowed but me. I was the captain and you was one of the crew. Somebody helped to reload the luggage. Somebody filled the fuel. Somebody fixed some mechanic problems as well. Nobody else but me and my helping hands know it. Luckily I was ready for takeoff . In full speed on the runway. Going into the sky. Between the clouds, stars and the moon. Not alone, but with friends and with you. Nobody else know. In a new direction. New line. In a different hight, above the clouds and rain. I can reach a new airport, a new part of the world. I am happy living but flying like an angel. Who knows. With my faith and new power. I do believe. Entering a new life, carrying new luggage. Together with my friends, and with you. Looking forwards through the cockpit windscreen. Nobody else but me can make my dream come thru. I know it. Jeb 18.03.11