A bumpy road.

This is life. I can see it in your eyes. I can hear it when you talk. I can feel it`s something between worlds. In second of silence. Don`t be shy, I am ready to listen. Ready to face the reality, even if it make me sad. I am not afraid of the dark, because I know the landscape. Its life. I am glad you are here. Its not provisionally. Its for some reason. I don`t know why? But I believe, life have something to teach us. Ill newer stop thinking, why me? why you, why, why, why? But its a part of an lesson, and we are not alone. It is a hole class of people, living all around the world. And now to of them have met. Finally, at last. Its the experience we have in common. Not the same picture, but perhaps something small details is similar. Some feelings. Its funny. When we talk to someone about it, the pain disappears for a second. That is quality time. It is the beginning of an understanding. Bigger picture. High school of living, university of better understanding. Thats life. Street smart lesson, and you are not alone. Welcome inn! Jeb. 25.08.11

Vilje til handling.

En sten er flyttet, et valg er tatt. En stor sten er flyttet. Mye hardt arbeid er gjort for å få det til. Iherdig og utholden. Prøvd og feilet, feilet igjen men til slutt lykkes jeg. Min lykke, men hva med de andre? Har det endret klimaet? Det er naturens lov som gjelder. Noe blir endret ett sted, får konsekvenser på et annet En ny vind tar tak i tretoppene eller en sterkere strøm i elven. Vann ledes en annen vei. I det store perspektivet kan jeg se at det kanskje er en sammenheng, en årsak. Jeg har gjort noe, tatt et valg og konsekvensen er mitt ansvar. Det er også naturens lov. Jeg er en del av noe større. En himmel eller helvete, tro og viten. Jeg er ikke alene, det finnes en større mening og sammenheng. Det åndelige og vitenskaplige. I det store perspektivet, større enn størst. Større enn det som kan sees og fattes. Ydmykhet er kanskje ordet som kan beskrive dette. Jeg er liten og ikke alene. En liten maur, arbeider eller speider. Ja, en rolle har jeg nok i dette store bildet. Er det noens vilje? Følge råd, instruks eller befaling. Er min handling styrt? Nei, jeg flyttet jo stenen. Det kunne ikke gått uten vilje. Min egen handling og ide`. Kan ennå kjenne smerten, huske blod, svette og tårer. Mine tårer. Jeg ber om forlatelse hvis det har skadet noen andre, men er stolt av min egen lykke. “Den som ikke gjør noe, gjør aldri noen feil. “Ja det er nok noe sannhet i dette ordtaket. Hvis min handling førte til at vannet strømmet en annen vei, din vei. Var det min feil? Det kan jo ledes videre av deg. Ta i et tak og prøv lykken! Flytt stenen og lag vei! Vis at du duger, ikke la deg lede ut i fortapelsens demning badet i selvmedlidenhet og sorg! Hvis du tenker at du bør be noen om forlatelse eller tillatelse,hvem skal i så fall det være når det er du selv som bærer byrden. Hvem sin vilje skal råde? Jeb 20.08.11

Blanke ark

Blanke ark. Noen lysstråler skinner ned på meg i natt. Fra månen. Kaster sitt bleke lys ned hit. Til meg . Skaper skygger på snødekt landskap. Vakkert, men kaldt. Et øyeblikk står den i poisisjon. Akkurat nå, her hos meg. Stillhet. I bevegelse, sakte mot nord. Om en halvtime er den gjemt bak furua der. I trærne sitter småfuglene, helt stille. Når sola kommer opp bak åsen i øst er månen ute av syne for meg. Dagen er full av lys ,lyd og liv. Nye perspektiver, nye muligheter og blanke ark. Jeb 20.02.11

Fluktveien

Fluktveien. Å flykte er et urinstinkt. Være på vakt, vaktsom og rede til å komme unna. Selv om vi mennesker er siviliserte, tenker fornuftig og rasjonellt, er instinktet der likevel. Å flykte fra smerte i egen kropp er umulig.” Det er ikke farlig å ha smerte sier du.” Nei det er nok riktig, men det er den fornuftige og rasjonelle måten å forstå det på. Likevel, vil jeg noen ganger også lytte til mitt instinkt. I tidlige morgentimer etter en tung natt, uten hvile og søvn kan jeg tenke; finnes det en utvei nå? Ja jeg vet at det finnes en utvei. Har opplevd å kjenne varme strømme igjennom kroppen. Lindrende følelse i muskelaturen og lettelse for å ha funnet naturens egen metode for smerte-lindring. Den gode følelsen av å være varm , myk og bevegelig. Og fremfor alt kjenne følelsen av mestring. Men jeg vet at det ikke bare er å trykke på en knapp for å få dette til. Det er resultatet etter lang tids trening. Kondisjon, utholdenhet og tålmodighet. Ett skritt om gangen, sakte men sikkert bygge seg opp til et høyere kondisjonsnivå. Det er naturens antidepressiva. Det fysiske og mentale henger nøye sammen. Som en line å balansere på, og en til å feste sikkerhets linen til. Desto høyere over bakken, desto viktigere med sikkerhetstiltak. Ja jeg har falt ned mange ganger, ikke fra store høyder riktignok, men langt nok. Noen ganger har det vært vanskelig å komme seg på bena igjen fordi krampa har tatt meg. Trodde du at begrepet; å holde på til “krampa tar deg” ,bare var forbeholdt maratonløpere? Nei det er bare muskelaturen som sier ifra at nok er nok. Det er ingen vits i å fortsette med treningen den dagen. Maratondistansen er så lang som kondisjon og styrkenivået tillater. Kroppen din sier i fra, hit men Ikke lenger i dag, "vær tålmodig nå kjære fornuftige menneske!" Bruk ditt instikt vi er ikke maskiner. Vi har kommet langt i utviklingen men kan ikke fjerne oss fra oss selv. Vårt urinstinkt. Jeb 13.02.11

TYVE GJØRE-MÅL

En, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni, ti. Å gjøre det man tror på er flott. Å si hva man mener er bra. Å lytte på det som blir sagt kan berike meg. Å se på et ansikt kan fortelle hva som ligger bakenfor uttrykket. Å bli berørt av en kjærlig hånd kan svekke vrede og lindre smerte. Å berøre et annet menneske kan gjøres ved å åpne opp for berøring.Vise en Åpen hånd Å bli sett, kjennes i hjertet hvis det er virkelig jeg som blir sett uten noe i mellom. Å tro er styrke som kan løfte vekk tunge byrder. Å vite er bare en liten bit av det som synes. Å kunne, er er å se med lukkede øyne, men med alle de andre sansene åpnet. Ti, ni, åtte, syv, seks, fem, fire, tre, to, en. Å gjøre noe sammen kan bli dobbelt så flott. Å snakke sammen om det man mener kan lette trykket. Å lytte til seg selv kan føre til selvinnsikt. Å se seg selv er å åpne for å se sannheten slik den er. Å folde hender kan gjøre meg ydmyk og mottakelig for hjelp. Å berøre de gjemte og glemte opplevelsene kan skremme meg men også rense. Å tørre er å se , si, høre, føle, røre ved det som er virkelig. Å tro på noe sammen mangedobler styrken. Å vite det som ligger bakenfor kan være en åpenbaring. Å kunne bruke ord for å beskrive følelser, kan være en stor rikdom. Tyve gjøre-mål. Jeb 06.02.11

Hvor har håpet blitt av?

“All along the watchtower.” Spiller Bob Dylan. Jeg er lost. Jeg er jævla lost. Tålmodighet og tro for at håpet skal dukke opp er blitt borte. En liten gnist er nok til å tenne flammen, men vinden er sterk. Hard vind fra alle kanter. Nå ser jeg ikke lyset lenger. Det eneste jeg ser, er lyset fra skjermen der ordene kommer opp. Senere ut på papiret som lett kan krølles, brennes og bli borte. Eller blir de det? I røyken ut av pipa vil de spres men ikke leses. Det er bare meg selv som vet. ...... Begret er i ferd å tømmes. Ord er ikke nok til å beskrive følelser. Ikke i musikk og bilder heller.Har mistet alt håp om en vei bort og vekk fra dette. Helvete finnes her inne. Veggene og taket gir ikke ly for vind og vær lenger.” Knok, knok on hevens dor. It alright ma.” Mye har blitt skrevet i full forvirring og fortvilelse over det livet som ikke ble slik som ønsket. Her er jeg i ferd med å gi mitt bidrag. Begret er tomt, ikke flere dråper, ikke noe å slukke tørsten med lenger. Ingen vet med sikkerhet hvordan det føles hvis ikke det har blitt opplevd. Sprukne lepper og tørr gane. Hodet begynner å merke tap av veske. Tenker ikke klart , men håpet om å finne en kilde driver meg videre. Den er der ute et sted, men hvor? Ser bort på vinduet trekker til side gardinen. Tykke gardiner av fløyel. Mot ruten trykker jeg mitt kinn. Vil ut, men hvor skal jeg dra? Vil bare få hvile et sted. Ute blandt naturens under. I en verden uten begymring for morgendagens strev. Bare en liten stund. Jeb. 20.01.2011

Å være tro….. ”Vær tro mot systemet, Ikke gå din egen vei og Ikke la tanken gå sin egen vei heller. Spør først om lov,hva er det aksept for her?” Slik blir man lett en del av systemet og felleskapet. Men å gå sin egen vei og følge sin overbevisning. Hva er rett i det andre gjør, hva er rett for meg? Ja jeg har fått min egen tro. Jeg spør ikke andre, er den rett ? Men jeg spør meg selv ,gjør jeg rett ? Å ha en tro på noe større enn menneskene. Å ha en tro på gud. Den gode kraften som jeg kjenner i hjertet. Hvor kommer den fra og hvor bringer den meg hen? Ja den veien er min egen og jeg vet hvor jeg er nå. Min tanke løfter meg opp og frem. Former ordene og slipper dem ut . Jeb 2010-09-23