Hvor har håpet blitt av?

“All along the watchtower.” Spiller Bob Dylan. Jeg er lost. Jeg er jævla lost. Tålmodighet og tro for at håpet skal dukke opp er blitt borte. En liten gnist er nok til å tenne flammen, men vinden er sterk. Hard vind fra alle kanter. Nå ser jeg ikke lyset lenger. Det eneste jeg ser, er lyset fra skjermen der ordene kommer opp. Senere ut på papiret som lett kan krølles, brennes og bli borte. Eller blir de det? I røyken ut av pipa vil de spres men ikke leses. Det er bare meg selv som vet. ...... Begret er i ferd å tømmes. Ord er ikke nok til å beskrive følelser. Ikke i musikk og bilder heller.Har mistet alt håp om en vei bort og vekk fra dette. Helvete finnes her inne. Veggene og taket gir ikke ly for vind og vær lenger.” Knok, knok on hevens dor. It alright ma.” Mye har blitt skrevet i full forvirring og fortvilelse over det livet som ikke ble slik som ønsket. Her er jeg i ferd med å gi mitt bidrag. Begret er tomt, ikke flere dråper, ikke noe å slukke tørsten med lenger. Ingen vet med sikkerhet hvordan det føles hvis ikke det har blitt opplevd. Sprukne lepper og tørr gane. Hodet begynner å merke tap av veske. Tenker ikke klart , men håpet om å finne en kilde driver meg videre. Den er der ute et sted, men hvor? Ser bort på vinduet trekker til side gardinen. Tykke gardiner av fløyel. Mot ruten trykker jeg mitt kinn. Vil ut, men hvor skal jeg dra? Vil bare få hvile et sted. Ute blandt naturens under. I en verden uten begymring for morgendagens strev. Bare en liten stund. Jeb. 20.01.2011